Verdidebatt

Om reptilhjerner, gudstjenester og Kanaans språk

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg leste Merete Thomassens essay Reptilhjernene våre og gudstjenesten. Merete Thomassen starter sitt innlegg med utgangspunkt i operasangerinnen Lise Davidsens utsagn på Lindmo, om at for å kunne ha glede av en opera, kreves det et engasjement fra tilhørerens side. Merete Thomassen trekker paralleller fra Lisa Davidsens utsagn til gudstjenestelivet og reflekterer rundt hvorvidt det skal kreves noe av gudstjenestedeltakerne eller ikke. Og hennes svar er et betinget ja. Jeg ville sagt et ubetinget ja.

Vår verden er en sekulær verden hvor vitenskapen dominerer vår måte å se på verden på. Det forventes at alle ting i verden kan forstås på det sekulæres prinsipper. Og når en gudstjeneste oppleves som fremmed, er det bare fordi kirken ikke har vært flink nok til å lage en gudstjeneste som umiddelbart kan forstås av alle. Budskapet er ikke relevant nok for det moderne mennesket. Men hva med om kirken er noe helt annet? Hva om kirken har sitt eget språk, sin egen grammatikk så å si, som tillike med tillæring av ethvert fremmedspråk krever års innsats. Vi kan jo alltids oversette til norsk, men  da har vi ikke lært verken tysk, fransk, engelsk, eller hva det  måtte være. Mon det ikke er slik også med kristen tro? Den kan  ikke bare oversettes til norsk sekulær kultur. Er ikke kirkens kjerneoppgave evangelisering? Men hvis alt skal forstås umiddelbart er det ingenting å omvendes til. Omvendelse overskrider forståelse. Omvendelse er transformering til en annen måte å se verden på, en annen måte å leve i verden  på.  I evig aktuelle The Pilgrim`s Progress sier Bunyan det slik: «Few of the townspeople could understand the Pilgrim`s words, because they naturally spoke the language of Canaan.”

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt