Den tiltalte IS kvinnens rettssak gjør det enda en gang aktuelt å undersøke fenomenet islamsk radikalisering i Norge. Radikalisering har ingen enkel forklaring. Den kan undersøkes fra et sosio-politisk, ideologisk, samfunnsvitenskapelig, teologisk, psykologisk og filosofisk perspektiv. I denne teksten er siktemålet å belyse radikalisering fra et eksistensielt perspektiv, uten å redusere betydningen av andre innfallsvinkler og tilnærminger.
Å forebygge vekstvilkår som gir radikalisering
Spesielt viktig er det å utforske - fra et intrasubjektivt perspektiv - den eksistensielle meningsprosessen i forståelse av den radikalisertes egne fortellinger om selvet og selvets forsøk på å realisere et meningsfullt liv. For den radikaliserte vil en religiøs overbevisning skape sammenheng, samt tilhørighet til noe som er større enn seg selv, som rekker utover den kjente verden.
Ideologier som tilbyr ferdiglaget mening
Radikalisering kan forstås som et mislykket eksistensielt prosjekt. I en verden som stadig trues av meningsløshet, usikkerhet og eksistensiell angst, kan religiøse ideologier tilby en guddommelig mening med livet, hvor individets eksistens får betydning gjennom å tilslutte seg terrororganisasjonenes univers: et univers hvor Gud er på «de godes side», og hvor det egne handler om å nedkjempe «de totalt andre».
Her er både global mening og individuell mening, men også samspillet mellom dem, viktig. Global mening er noe som religiøse og sekulære ideologier tilbyr, dvs. at den enkelte ser livet sitt i en større sammenheng, hvor selv daglige og banale gjøremål, i et religiøst rammeverk, blir viktige og inngår i en høyere orden. Dette er overbygninger som produserer strukturer som medvirker til orientering i den enkeltes liv. Den individuelle mening har med en personlig opplevelse å gjøre, en erfaring av at livet beveger seg i en konkret retning, at livet har en hensikt og oppleves som sammenhengende. Den guddommelige historien som skapes, har en narrativ form, men preges av gode/onde objekter, angrep/forsvar og idealisering/devaluering. Virkelighetsoppfatningen er svart-hvit og mangler gråtoner.
Organisasjoner som IS inviterer ikke individet til å skape mening i frihet og samspill med verden. Mening er noe bastant foreliggende, som individet har sverget troskap til. Behovet for tilhørighet og anerkjennelse er nevnt i debatten som en viktig faktor for radikalisering. Etter vårt syn er behovet for mening minst like viktig å vie oppmerksomhet i radikaliseringsprosesser, og ikke minst for å utvikle effektive strategier for avradikalisering, som anerkjenner og får tak i den grunnleggende sårbarheten.
Individer med sterkt savn etter å høre til noe større enn seg selv, noe som kan lindre savn og eksistensielle frustrasjon, noe som kan gjøre dem hel igjen, noe som aldri svikter, er alltid sårbare for fundamentalistiske ideologier. Slike ideologier tilbyr ferdiglaget mening og lindrer den eksistensielle angsten, men krever at individet lar sin individualitet gå i oppløsning i gruppen. En gir avkall på evnen til kritisk tenkning og autonomi.
Et mislykket eksistensielt prosjekt
Samtidig har vi også prøvd å bevisstgjøre om formen denne kritikken kan innta. Etter vårt syn skal islamkritikk være inviterende, skape rom for undring, nyanser, og bidra med nytolkning i en mer menneskevennlig retning, som også kan bidra til å dempe spliden mellom minoriteter og majoriteten i Norge.
En søken etter mening med og i livet kan føre til at individer blir tiltrukket av islamistiske organisasjoner med fundamentalistiske tolkninger av Islam. Som nevnt ovenfor, kan radikalisering forstås som et mislykket eksistensielt prosjekt. I et desperat forsøk på å eliminere eksistensiell frustrasjon og tomhet, velger den radikaliserte å bli absorbert av fundamentalistiske organisasjoner. Avradikaliseringsprosesser, slik vi ser det, bør ha med den eksistensielle dimensjonen.
En åpen og respektfull tilnærming
Vi bør bekjempe utvikling og spredning av religiøs maktutøvelse basert på manipulasjon, hjernevask og indoktrinering, samtidig som de mer selvkritiske og reforminnstilte norsk-muslimer bør få mer politisk og finansiell støtte. Reforminnstilte norsk-muslimer kan være en betydelig ressurs i kampen mot radikalisering. De kan tilby arenaer og alternative religiøse fortolkninger som gjør troende mer rustet – i et stadig mer livssynspluralistisk samfunn – til å møte annerledeshet, mangetydighet og ambivalens på en tolerant måte. Samtidig bør ansvarlige politikere og det sivile samfunnet fortsette å konfrontere en voksende muslimfiendtlig retorikk som skjerper mistenkeliggjøring overfor muslimer.
I en stadig mer sammenvevd verden, bør vi møte den andre gjennom å akseptere hverandres eksistensielle behov for meningsdannelse, og ikke mistenke hverandre. Vi må samarbeide, aktivt lytte og lære av hverandres innsikter og erfaringer. En slik åpen, empatisk og intrasubjektiv tilnærming muliggjør en rikere forståelse av den menneskelige tilværelsen, og ikke minst vår fellesmenneskelige sårbarhet. Det er her et humant og medmenneskelig samfunn skal stå sin prøve.