Er det ikke nok at vår samtalepartner er et menneske?

Det har vært mye strid om studentprester og studenthumanister i det siste, om universitetene skal ha livssynsnøytrale samtalepartnere eller ikke, og om studentprestene må ut. Dette er noe som virkelig engasjerer mange.

Da jeg var student hadde aldri jeg behov for å snakke med en prest eller humanist på studiestedet jeg gikk på. Jeg kunne fint ty til familie, venner, eller medstudenter. Av og til besøkte jeg en coach utenom skolen hvis jeg hadde behov for å prate med noen, og det gjorde godt.

Under min førstegangstjeneste på Gardermoen i år 2000 så hadde vi en stasjonsprest. Jeg besøkte kontoret hans i hvert fall én gang, og snakket løst og fast om ulike ting. Ingenting alvorlig. Det var hyggelig å prate med han, men for meg var det overhodet ikke viktig at han var en prest. Jeg var humanist/ateist den gangen, og det er jeg ennå. Jeg syntes det var fint å ha noen å prate med, men det viktigste for meg var at han var et menneske.

Den gangen var det ikke noen felthumanister i forsvaret slik det er i dag. Jeg synes det er positivt at det nå fins humanistiske samtaletilbud. Så hvis jeg gikk på universitet i dag, eller var i forsvaret, ville det jo passe bedre overrens med mitt humanistiske livssyn å snakke med en humanistisk samtalepartner. Jeg ville nok foretrukket det.

På den annen side så kan jeg være såpass fleksibel at min samtalepartner ikke er nødt til å være en representant fra Human-etisk forbund, selv om jeg aldri så mye er medlem der. Jeg synes det er like greit at studiestedene og forsvaret kan ha en sekulær samtalepartner som ikke representerer en tros-og livssynsorganisasjon, men som representerer skolen eller leiren man befinner seg på. Samtalepartneren kan være livssynsnøytral, og det betyr ikke at den man snakker med ikke har et eget livssyn, men at hun/hun ikke er der på vegne av et livssynssamfunn.

Jeg skal ikke ignorere at enkelte sikkert har interesse eller behov for å snakke med en representant fra det tros-eller livssynssamfunnet de selv tilhører, noen som deler samme livssyn som dem selv. Men hvordan skal vi få plass til alle sammen? Hvor skal vi gjøre av student-buddhisten, student-hinduen og student-sikhen? Vi må bygge større skoler.

Hadde det ikke bare vært lettere om skolen hadde en sekulær samtalepartner som representerer skolen? Kan ikke folk bare oppsøke en prest, imam eller humanist utenfor skolen for en prat? Eller en medelev? Er ikke det bra nok?

Jeg kan godt snakke med noen som har et annet livssyn enn meg, noe som kunne være tilfellet med en sekulær samtalepartner. Hvis vedkommende tilfeldigvis har samme livssyn som meg så er det fint, men jeg er fleksibel nok til at jeg ikke setter det som et krav.

Er det ikke nok at vår samtalepartner simpelthen er et menneske?