Det finnes to kjønn. De som mener noe annet, snakker om noe annet.

Det er viktig for mennesker å kunne få være seg selv, og det må være helt opp til hver enkelt hvordan de ønsker å uttrykke seg. Kanskje kunne flere av oss ha godt av å slå ut noen vegger i de båsene vi står i, og kanskje kunne flere av oss ha godt av å opponere mot de sosiale forventningene vi hele tiden utsettes for.

Noen opplever forventninger knyttet til kjønn og kjønnsidentitet som særlig krevende. For noen stikker dette dypt og oppleves eksistensielt. For noen er det så alvorlig at det går ut over deres mentale helse. Det må tas på alvor og møtes med respekt.

Ingen kan styre hvordan et annet menneske tenker og føler. Ingen kan styre et annet menneskes opplevelse av egen identitet. Men spørsmålet er om hva et menneske tenker og føler får betydning for vedkommendes kjønn, eller om kjønn er en objektiv størrelse som ikke lar seg påvirke av tanker og subjektive opplevelser.

Jeg får ofte inntrykk av at folk snakker forbi hverandre i debatter om kjønn og kjønnsideologi. Mens noen tar utgangspunkt i biologien, og definerer kjønn ut ifra biologiske faktorer som hormoner, genitalier og kroppens produksjon av kjønnsceller, gjør andre kjønn til et spørsmål om nettopp subjektiv opplevelse, følelser og ideologi. Med så ulike utgangspunkt er det krevende å finne fram til en felles forståelse.

Professor Esben Esther Pirelli Benestad har i mange år hevdet at det finnes minst syv ulike kjønn. I tillegg til hankjønn og hunkjønn, nevner han interkjønn, som er mennesker som kan ha forskjellige sammensetninger av genitalier, kromosomer og hormoner. Det er en realitet at enkelte barn blir født med uklare kjønnskarakteristika. Men de fire siste kjønnskategoriene, styres utelukkende av personens følelser.

En kjønnsflyter, er for eksempel et menneske veksler mellom å føle seg som mann, kvinne eller andre kjønn. En kjønnsavviser er en person som forkaster kjønn og mener at det er en kulturell oppfinnelse. For den som har en kjønnsforståelse som tar utgangspunkt i de biologiske kriteriene, fremstår dette uforståelig. Like uforståelig som om jeg, med min høyde på 181 cm, skulle mene at jeg egentlig er 1,92 meter høy fordi jeg føler det sånn, eller at jeg skulle forkaste tanken om kroppshøyde som en kulturell oppfinnelse.

Jeg tror altså at mennesker som diskuterer kjønn - og gjerne med harde ord og utestemme - egentlig snakker om ulike ting. Jeg har ingen problemer med å akseptere at det kan være mulig å kategorisere mennesker i syv ulike kategorier, slik Benestad gjør. Men jeg har problemer med å akseptere at de ulike kategoriene faktisk representerer ulike kjønn. Det er fordi jeg har en biologisk og ikke en kulturell forståelse av kjønnsbegrepet.

På engelsk har man flere ord for kjønn enn det vi har i Norge. Selv om begrepene "sex" og "gender" ofte brukes om hverandre, har de likevel noe ulik betydning. Mens sex gjerne viser til kjønn i biologisk forstand, omfatter gender også det vi på norsk tenker på som kjønnsuttrykk og subjektiv opplevelse.

Kanskje vi trenger et rikere språk for å kunne forstå hverandre bedre i vanskelige diskusjoner?