Krig eller dans

Vi har nettopp fått en rapport om kirkelig organisering, «Samhandling i en selvstendig folkekirke». Jeg fulgte et lanseringswebinar for kirkelig tilsatte. Ved å lese noen av kommentarene har jeg en magefølelse av at her er det høy temperatur i forskjellige grupper. Høy temperatur er det også i noen facebookgrupper som jeg følger.

I den sammenheng fikk jeg en assosiasjon til boka «Hverdagslivets metaforer» (Lakoff & Johnson), som er en bok om hvordan vi bruker metaforer i språket vårt og hvordan metaforene preger vår måte å tenke på.

Der omtales begrepsmetaforen «Diskusjon er krig» (s. 4). Når vi diskuterer, bruker vi uttrykk som «forsvare», «ramme», «fyr løs», «vinne», «innta en posisjon». Og ikke bare bruker vi ord fra krigsspråket. «Mye av det vi gjør når vi diskuterer, er delvis strukturert av begrepet krig.»

Forfatterne har så en visjon: «Prøv å tenke deg en kultur der man ikke betrakter diskusjoner ut fra krig, der ingen vinner eller taper, der man ikke har noen følelse av å angripe og forsvare, vinne og tape terreng. Tenk deg en kultur der diskusjoner betraktes som en dans, der deltakerne betraktes som utøvere og målet er å gå frem på en balansert og estetisk behagende måte.»

Kanskje dette kan være en ide når vi nå skal komme fram til en god måte å organisere kirken vår på. Vi trenger ikke skjule hva vi mener, og ikke ta bort engasjementet. Men vi har ingen krig å vinne, eller tape. Vi har en kirke som vi ønsker skal fungere som et trossamfunn med høy himmel og lav terskel, og som en god arbeidsplass for alle arbeidstakere.

Harald Nordtug Tveit