Knut Kåre Kirkholm

1

Påskens vold, barn og gudsbilde

Jesus døde for våre synder og tok på seg både skylden og straffen. Det vil jeg at mine barn skal få høre.

Publisert: 16. apr 2021

I tirsdagens Vårt Land kom Karianne Schandy Dinessen med et moderlig hjertesukk. Hvordan skal vi snakke om Jesu død på korset til barn? Hun strever særlig med læren om at Jesu tok på seg syndens straff og dermed fikk smake Guds vrede over synden. Og konklusjonen synes å være at dette er en uholdbar lære.

Jeg fikk selv min kristne oppdragelse i Misjonssambandet (NLM) og bedehusbevegelsen, hvor denne forkynnelsen alltid har vært sentral og utbredt. Og det har vært viktig for min kristne forming at jeg tidlig møtte voksne og eldre som frydet seg over og lovpriste Gud for langfredagsbudskapet. Jeg er blitt værende i NLM, og nå er det jeg som oppdrar og lærer opp mine barn.

Når jeg skal undervise mine barn om troen og Bibelens budskap, er utgangspunktet at jeg ønsker å være tro mot den læren og undervisningen som jeg selv har mottatt og gi den videre (2 Tim 2,2). Det betyr ikke at jeg ukritisk overtar alt og ikke stiller spørsmål, men jeg går fram med en klar bevissthet om at jeg hører hjemme i en tradisjon hvor idealet hele tiden har vært å framstille Bibelens lære på en riktig og sannferdig måte, inkludert de tingene som er vanskelige å forstå og/eller akseptere.

Når vi snakker om betydningen av Jesu død på korset, har Bibelens samlede materiale ofte blitt forsøkt sammenfattet i noen «forsoningslærer». Av disse har man innenfor bedehustradisjonen særlig vektlagt at Jesus døde i vårt sted for å ta på seg syndens straff og forbannelse (Jes 53,5) og betale den prisen og skylden synd medfører (Kol 2,14). Mange viktige bibeltekster løfter fram denne siden ved Jesu død. Premisset for denne læren er et menneskesyn som anerkjenner at menneskets synd og opprør skaper et skille mellom Gud og oss, og at det er behov for et oppgjør og en forsoning.

En annen side ved Jesu død, som også er viktig, men som iallfall i den lutherske tradisjonen har fått noe mindre oppmerksomhet, er tanken om Jesu død og oppstandelse som en konfrontasjon og knusende seier over syndens, dødens og djevelens makt (Kol 2,15). Bibelen bruker også en rekke andre bilder som i forkynnelsen ofte innpasses i rammene av disse to kategoriene.

Under dette ligger hele tiden en klar bevissthet om at Jesu død er den ultimate kjærlighetshandlingen (Joh 3,16; Gal 2,20; Ef 5,2) og dypest sett den fullkomne oppfyllelsen av nestekjærlighetsbudet (Joh 15,12-13). Og her kommer vi til en viktig oppklaring. På grunn av at Bibelen taler om Faderen og Sønnen, ser man av og til i det teologiske ordskiftet at forsoningen omtales som nærmest barnemishandling. Gud Fader drepte sønnen sin. Det vi da glemmer å ta i betraktning er treenighetslæren og troen på at Jesus henger på korset som sann Gud og sant menneske. Dermed er han ikke bare et passivt offer, men han henger der som den Gud som aktivt gir seg selv i vårt sted (Matt 20,28; Gal 1,4).

Slik tror og lærer kirken, og jeg anser det som et gudgitt oppdrag at jeg som forelder gir videre denne troen til mine barn. Det gjør jeg vel vitende om faren for å trå feil, både i det teologiske og det psykologiske landskapet.

Jeg har ikke noen oppskrift på hvordan den ideelle fremgangsmåten ser ut når vi skal lære barna påskens budskap. Helt fra de var små har jeg latt mine barn få høre historien og har hele tiden forsøkt å vektlegge at «Jesus døde for deg» og at han gjorde det av kjærlighet. Etter hvert som barna har blitt større, har tanken om Jesu død som seier over ondskapen vært relativt «grei» å forklare. Men da har det også vært viktig å presisere at vi ennå venter på den dagen da vi fullkomment skal få se hva Jesu seier innebærer.

Når det gjelder synd og soning, har jeg tidlig latt dem lære at Jesus døde for våre synder. Men det er først etter hvert som de har blitt noe eldre (omtrent skolealder) at jeg for alvor har begynt å snakke om soning, straff og betaling. Det handler først og fremst om forståelse og modenhet, og min erfaring er at jeg langs hele veien har hatt behov for å snakke med dem individuelt om disse tingene og forsøke å ha en viss teft for når de er klar til å føres videre inn i troen og læren.

Basert på erfaring og det vi bør kalle anekdotisk «bevis», er min opplevelse at vi voksne ofte opplever problemene som mye større enn hva barna selv gjør, og at vi kanskje også projiserer våre egne innvendinger. Det sier jeg ikke for å diskreditere barn som har andre historier, men jeg vil holde fast ved at vi innenfor trygge og kjærlige rammer fint kan undervise barna om Jesu død i vårt sted som straff og soning uten at gudsbildet behøver å gå i stykker for det om.

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere