Leif Ingvald Skaug

8

Hvor ble de andre stemmene av?

Etter at avisen Vårt Land tok opp en alvorlig sak om grenseoverskridende adferd på ledernivå i pinsebevegelsen, ble det mistenkelig stille. Hvor blir det av stemmene som blant annet ropte høyt om en #metoo-kampanje i kirker og menigheter?

Publisert: 16. apr 2021

Ringer det ingen bjeller?

Dette er en liten refleksjon, men først og fremst et stort heiarop til de som ligger ødelagte i veikanten, eller fortsatt ligger døende midt på motorveien og lurer på hva som traff dem. Det er mange som står klar for å ta imot, lytte til, gråte med, gå sammen med. For når tomheten og tausheten treffer, er det vanskelig å håndtere høylytte ledere som skryter hemningsløst av sine kolleger, men blir helt stille når feks sårbare unge jenter blir utnyttet av noen i egne rekker.

Når en i Pinsebevegelsens etiske råd, Martin Ege, går ut som privatperson, kan det få konsekvenser for hans funksjon. Da bør det ringe bjeller hos alle mediehus, lederskap og menighetsmedlemmer.

Hedrekultur?

Vi håper vel alle at de som leder, står opp for de svake, og har rettferdighetssansen skrudd på. Alltid.

Når ledere blir tatt med buksene nede, eller forlater sin post fordi de har trampet over grenser og påført sine medarbeidere dype sår. Eller ved slett ledelse skaper en kultur hvor det er så og si umulig å si fra om ting som er sterkt kritikkverdig, ageres det. Ikke.

Det blir stille. En misforstått hedrekultur er i ferd med å snike seg inn i mange kirkekriker og kroker. Noe som gjør det nesten umulig å bli hørt om man opplever urett.

At en sak om grenseoverskridende handlinger som først ble meldt fra om i 2018, fortsatt er skrudd lokk på vitner om dette.

Hva føler du nå?

Spørsmålet stilte jeg ikke til noen som hadde vunnet et trofe eller medalje, men til noen som hadde forlatt kirka si på grunn av usunn kultur og en ledelse som ikke behandlet folka sine så bra.

Når man hører om at noen av disse ofrene er i ferd med å gå til grunne, mister troen både på mennesker, kirke og Gud, og at det er hundrevis som vet om problematikken, både hva lederskap og grenseoverskridende adferd angår, rystes det langt inni sjelen.

Føler de lettelse, glede, sorg, sinne eller tomhet?

En blanding. Noen fordi det hadde gått såpass lang tid siden de ikke orket mer. Andre fordi det var kun måneder siden og det fortsatt er åpne sår.

Felles for dem var at alle fikk opp mange vonde følelser som viser at ting ikke er ok. Men man orker ikke å kjempe mer mot overmakten, det perfekte ytre, og stempelet som indre uromoment

Seiersrusen

Det å være på riktig side i kampen, vinne gull, se at kirka fylles opp, high fives og unge mennesker som står i kø for å bidra. Finnes det noe bedre? Finnes det et større kick enn å være på oppdrag for Gud selv?

Noen forsvinner, men det er jo ikke noe problem da det står mange til å ta over på et blunk.

Hvorfor forsvinner folk? Hvorfor kommer de ikke engang tilbake til kirken?

Det finnes egentlig ikke tid til å spørre, da de som er 100% involvert, driver Guds menighet framover i et forrykende tempo. Det er scenerøyk, stemning, bass som treffer mellomgulvet, hender løftet, og et herlig skue med mange mennesker tilstede. Man får heller leve med litt krasse ledere, litt harselering fra scenen, tilbakemeldinger som på en vanlig jobb ikke hadde hørt hjemme noe sted, noen i lederposisjon som misbruker rollen sin som mentor ovenfor unge jenter.

Man gjør jo selve LIVET sammen. For Gud. For kirka. For menneskene.

Bakrusen

Når lyset slukkes, bassen dempes, hendene senkes og man kjenner at batteriet er tomt. Da kommer tankene. Har jeg vært med på dette uten å bry meg om de menneskene som forsvant? Hvor er min egen tro? Lot jeg meg virkelig tråkke på av lederne mine så mye?

Hvorfor gikk jeg ikke før? Hvordan kunne jeg leve med dette og se vennene mine gjennomgå så mye ufint. Hvorfor sa jeg ikke fra? Hvorfor sier ingen andre fra?

Hvordan kan de som er ledere få så mye skryt av folk utenfor settingen vår?

Er det ingen som ser hva som egentlig skjer?

Hvordan kan noen få lov til å fortsette i tjenesten når de ikke har erkjennelse av grenseoverskridende handlinger over flere tiår mot flere jeg kjenner?

Hva skal jeg gjøre med meg selv nå? Er jeg virkelig så dum?

Hvor er det plass til meg? Hvem bryr seg egentlig i det hele tatt?

Tausheten

Hvor mye reflekteres det over følgene til de som har forlatt kirka si når også toppledere i andre kirker og sammenhenger, heltene til mange, roper heia til sine venner og kolleger, trykker tommel opp på det meste som deles for å bygge opp igjen sitt eget navn og rykte?

Det formidles implisitt at de som ligger strødd rundt omkring med sår og ødelagte hjerter ikke er så viktige å høre på.

De som er satt til å vokte og vise omsorg for menigheten gjør det svært vanskelig å starte en helbredelsesprosess og veien tilbake, da disse lederne oppleves å ha valgt side. De gratulerer de som trakk seg eller byttet beite, med flott innsats, og kroner dem med titler som «de største de siste 15 år i Norge», «godt å se at evangeliet går fram», «takk for mange års tjeneste, du gjør en fabelaktig jobb» og «godt å se deg tilbake i tjeneste».

Hva skal til for å bryte tausheten?

Er det feil å forvente at alle som leder står opp for de svake, og har rettferdighetssansen skrudd på. Alltid?

Hva nå?

Hvorfor bør media blande seg inn i slike indre anliggender har jeg hørt mange si.

De jeg har snakket med, vil helst ikke i media.

Men når man opplever å ikke bli hørt, trodd og forstått etter en rekke tilbakemeldinger og varsler gjennom flere år, blir man enten stille og slutter, eller går til media for å advare andre mot å komme i samme situasjon. Livet for mange av disse ofrene er allerede lagt i grus på mange områder.

Som tidligere daglig leder i Pinsebevegelsens Korsets Seier og TV Inter, grunner jeg på hvorfor ikke flere skriver om dette.  

At noen som ser ut til å ha null erkjennelse for sine overtramp og grenseoverskridende adferd får lov til å fortsette i jobben sin, virker merkelig. En redaksjon med respekt for redaktørplakat, fri presse og seg selv, bør i det minste undersøke og kommentere, selv om det i noen tilfeller skulle gjelde egen bevegelse.

Det kan synes som om mediene nå kanskje håper på at saken går over ved å grave hodet ned i sanden og satse på at ting glemmes.

Hvis det er slik, er det veldig synd.

Mest synd på ofrene som enda en gang blir ført til stillhet med visshet om at ukultur og overskridende adferd får fortsette i de sammenhengene de engang var en del av.

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere