Sikkerhetsrådet, Norge og Israel

Jeg registrerer at Senter mot antisemittisme (SMA; nyhetsbrev 26. mars) er kritisk til norsk politikk overfor Israel. Dette er ikke første gang, og vil ikke bli siste gang Norge får kritikk fra SMA og deres allierte.

Norges nylige uttrykte støtte og tillit til Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og henvisning til Sikkerhetsresolusjon 2334 i et innlegg i Sikkerhetsrådet 25.mars er for disse uttrykk for at Norge framfører Israel-kritikk som har «antisemittisk slagside».

Det er angivelige «dobbeltstandarder» ved å kreve fra Israel noe som ikke kreves fra andre stater som er bakgrunnen for at anklage om antisemittisme blir framført. Dobbeltstandarder i vurdering av staten Israels politikk er ett av 11 punkter i antisemittismedefinisjonen til International Holocaust Remembrance Alliance. Fire av punktene omtaler kun jøder uten å nevne staten Israel, ett omtaler både jøder og staten Israel, og seks omtaler hvordan omtale av staten Israel kan falle inn under antisemittisme.

Det er gode grunner til å ikke gi SMA oppmerksomhet, men siden jeg vet at mange kristne ser på SMA som en viktig kilde til informasjon velger jeg å behandle SMA seriøst. Jeg har ingen illusjoner om at SMA eller støttespillerne vil være enige med meg, men kanskje andre vil. Det følgende handler kun opp nyhetsbrevet fra 26. mars.

1 Jeg er enig med SMA på ett punkt: «Ingen andre stater i verden behandles på denne måten av norske myndigheter…» Dette er fordi Israel er en unik stat med en unik politikk.

Jeg og flere med meg skulle ønske at Norge tok til orde mot folkerettsstridige situasjoner andre steder, som i Vest-Sahara. Her får Marokko hjelp av ulike selskaper til å tømme Vest-Saharas territorium for ressurser – uten samtykke fra representanter for saharawienes anerkjente organ. Likevel oppfatter Norge Vest-Sahara som et område hvor retten til selvbestemmelse er blitt hindret. Norge har både en (ikke tydelig nok) fraråding til norske selskaper og Staten Pensjonsfond – Utland (SPU) har solgt aksjer i selskaper fordi deres praksis bryter med SPUs etiske retningslinjer.

2 Det er ytterst interessant at SMA i omtalen av det folkerettslige grunnlaget velger kun to dokumenter for å beskrive folkeretten: Fredsavtalen fra 1994 mellom Jordan og Israel, som fastslår grensene mellom Israel og Jordan, og Oslo-avtalene (i flertall). Jordan-Israel-avtalen setter ikke til side den forståelsen verdenssamfunnet har lagt til grunn. Denne er uttrykt i Sikkerhetsresolusjoner og staters praksis, men ikke uttrykt i traktater. Oslo-avtalene handler om ulike ordninger fram mot en politisk løsning – som alle vet ikke er funnet.

Det interessante er at Palestina-mandatet ikke er nevnt: Noen mener at dette gir Israel suverenitet over hele mandatområdet også etter at mandatet opphørte. Som forklart i Dagen i en større kronikk 20. august 2020 er det å hevde at Israel ikke utøver en okkupasjon ved å basere seg på Palestina-mandatet ikke tilstrekkelig.

3 Jeg er uenig med SMA på en rekke andre punkter. Jeg tar her kun opp SMAs forståelse av folkeretten. For det første mener SMA at FN-pakten har et forbud mot innblanding i andre staters indre anliggender. Dette ser bort fra all utvikling etter 1945.

For det andre mener SMA at det «ikke … finnes et annet grunnlag for å etablere palestina-arabisk selvstyre innenfor dette området enn israelsk vilje til å tillate det.»  Dette strider med alle Sikkerhetsrådsresolusjoner. Dersom denne forståelsen hadde vært riktig ville dette innebære at Palestina-Israel-konflikten et intern israelsk anliggende.

Israelernes rett til selvbestemmelse har kommet gjennom handlinger gjort av israelske politikere og gjennom FNs og enkeltstaters agering. Det er nå på tide at også palestinernes rett til selvbestemmelse blir en realitet, gjennom klok agering fra palestinske politikere og verdenssamfunnets praktisering av hovedprinsippene i FN-pakten: Fred, utvikling, menneskerettigheter og retten til selvbestemmelse.

Kronikken sto første gang på trykk i Dagen 31. mars 2021