Glenn Hole

23

Det er med stor undring at jeg leser at forhenværende lærer i Troms, Renyir Grimsson hevder at; «Elevenes adferd og oppførsel er aleine foreldrenes ansvar».

Dette er jeg overhodet ikke enig i, ja, hovedansvaret for oppdragelsen ligger på hjemmet, men det er vell så mye et samfunnsansvar. Elevene er kanskje et sted mellom 6-8 timer hver eneste dag, og da må skolen også bidra til å sette krav og rammet for hva som er akseptabel adferd i det offentlige rom.

Publisert: 5. apr 2021

Vi lever i ett samfunn hvor vi først og fremst tenker på oss selv, og alt som det skal tas ansvar for er alle andre sitt ansvar. «Jeg» har ikke noe med dette å gjøre, det er noen annens ansvar, for «jeg» er i alle fall ikke ansvarlig for det. Når «ingen» har ansvaret har vi alle ett felles ansvar enten det er for vår felles klode og våre medmennesker som i dette tilfellet er snakk om oppdragelse.

Tiden vi lever i stiller høye krav til oss som foreldre og foresatte, sist, men ikke minst som samfunn som skal oppdra og utdanne den kommende generasjon som skal bygge landet og lede verden videre. Skolen og det offentlige rom kan ikke legge alt ansvaret for oppdragelse av den kommende generasjon på foreldrenes skuldre ene og alene. Dette er ett fellesansvar vi som samfunn har til å sette normer og krav til den kommende generasjon. Vi ser at mange barn og unge kanskje ikke er rustet nok eller forberedt godt nok til det voksne liv. I mitt perspektiv har samfunnet blitt for utydelige når det kommer til å sette krav til oppdragelse.

Det er avgjørende at vi som foreldre og foresatte, sist, men ikke minst skolen og lærerne er med på å oppdra den kommende generasjonen i en aktive dannelsesprosesser. I tidligere tider snakket man ofte om dannelsesreise. Formålet var å utvikle personligheten ved å gi den reisende innsikt i og forståelse av andre kulturer. En dannelsesreise kunne vare i måneder og år. Opprinnelig var slike reiser en del av den europeiske overklassens utdannelse og skriver seg tilbake fra ca. 1660. Også i den dansk-norske statsforvaltningen (1660–1814) var dannelsesreisen en del av de høyere embetsmennenes utdannelse.

Tradisjonen er mange hundre år gammel, men utdøende. Det er synd, for dannelse er noe vi mangler i dagens digitale samfunn.

«Menneskets sanne og høyeste mål er den mest harmoniske dannelse av dets evner til et hele», skrev den tyske filosofen og pedagogiske reformatoren Wilhelm von Humboldt (1767-1835). Humboldt var av den oppfatning at bare den som også er et godt og opplyst menneske og samfunnsborger, kunne bli en god håndverker, kjøpmann eller soldat. Han mente at yrkesutdanningen, gymnasets og universitetets viktigste oppgave var allmenndannelse. Allmenndannelsen skulle bidra til å forme hele personligheten gjennom å utvikle evnen til å tenke kritisk og selvstendig, forstå moralske problemer emosjonelt og ta gode beslutninger.

Ungdommen nå og før - men hvor ble dannelsen av?

Det er ikke noe nytt at de eldre «klager» på ungdommenes overfladiske fornøyelser. Allerede for 2500 år siden skrev Sokrates at «ungdommen nå for tiden foretrekker luksus. De har dårlige manerer, fornekter autoritet, har ingen respekt for eldre mennesker og prater når de egentlig burde arbeide. De unge reiser seg ikke opp lenger når eldre folk kommer inn i værelset. De motsier foreldrene sine, skryter i selskaper, sluker søtsaker når de sitter ved bordet, legger beina over hverandre og tyranniserer sine lærere.»

Med andre ord ble ungdommen allerede for 2500 år siden sett på som uhøflige. Dette er selvsagt en generalisering som helt urettferdig rammer alle ungdommer. Dagens ungdommer er nok ikke noe annerledes nå enn i tidligere tider.

Det at forhenværende lærer i Troms, Renyir Grimsson legger hele hovedansvaret for barnas oppdragelse på foreldre og foresatte er virkelig noe jeg undres over. Mitt spørsmål blir da, har vi som samfunn mistet dannelsen som et normativt begrep? Hvor dannelse som normering ville gjort samfunnet mykere og individene mer opplyste med tanke på respekt, oppførsel, større aksept for annerledeshet, og derigjennom større inkludering?

Viktigheten av dannelse

Helt fra Aristoteles samtid til i dag har man debattert forholdet mellom individets personlighetsutvikling og fellesskapets avhengighet av kunnskap og moral, og fra de klassiske dannelsesidealene til digital dannelse. Som mentor og foreleser ved flere universiteter og høyskoler er jeg av den oppfatning at når høyere utdanning fungerer på sitt beste, stimuleres den intellektuelle nysgjerrigheten, og studentene utvikler en vitenskapelig tenkemåte, jamfør Humboldt.

Vi snakker om at utdanningsinstitusjonene representerer et dannelsesideal som imøtekommer et behov for omstilling og livslang læring hos det enkelte individ.

Dannelse skal bidra til å utvikle hele mennesket. Den skal være både kognitiv, moralsk-praktisk og estetisk. Jeg snakker om formingen av menneskets personlighet, oppførsel og moral. Det handler om at vi alle trenger allmennkunnskap og innsikt for å kunne se med et nytt perspektiv.  

Dannelse er det som danner grunnlaget for menneskets innsikt i, og forståelse av seg selv, av hvem vi blir i møte med andre og i forhold til samfunnet ellers.

Denne dannelsen opplever jeg at mangler i dag, ikke minst i digitale medier. Når jeg leser de ulike kommentarfeltene i ulike sosiale medier, blir jeg skremt med tanke på menneskets fremtid. I kommentarfeltene spys det ut eder og galle.

Hvis vi skal klare å bygge et bærekraftig samfunn fremover, må vi i større grad klare å skape rom gjennom inkludering av annerledeshet og respekt for hverandre. Da trenger vi et minstemål av innsikt og forståelse for nettopp å kunne se ting fra et annet perspektiv enn vårt eget. Vi må som enkeltindivider lære oss å opptre på en dannet måte, selv om våre meningsmotstandere skulle ha et annet perspektiv enn vårt eget.

Dannelse er et valg

Vårt postmoderne multimediasamfunn, hvor informasjon og desinformasjon spres og innhentes over internett i en rekordfart, byr på utfordringer med hensyn til spørsmålet om hva dannelse er. Der det før fantes noen relativt få informasjons- og debattkanaler der relevante samfunnsspørsmål regelmessig sto på dagsorden, finnes det i dag utallige kanaler med korrekt og ukorrekt informasjon. Å holde seg informert på viktige samfunnsspørsmål blir dermed i økende grad et aktivt valg den enkelte må ta gjennom å søke korrekt informasjon fra dagens informasjonsjungel, hvor desinformasjon og falske nyheter spres over en lav sko.

Vår samtids utfordring sett i et nasjonalt perspektiv er at vi må klare å motivere oss selv som enkeltindivider til å ta aktive valg om å søke etter sannhetsgehalten i den informasjon som tilflyter oss.  Selv om en historie deles hundre tusen ganger i sosiale medier, betyr det ikke at historien er sann. Kjennskap til grensene for egen kompetanse, og anerkjennelse for andres perspektiver, er noen av de viktigste felleselementene vi kan bygge på i dagens virkelighet.

Kritisk samfunnsrefleksjon og selvstendig tenkning vil bli viktigere for den enkelte i fremtiden for at vi skal kunne være en opplyst befolkning. Vitenskapelige problemstillinger påvirker hverdagslivet. Et konkret eksempel er Covid-19-pandemien i nå lever midt oppe i.  Å kunne skille gyldig argumentasjon fra konspiratoriske påstander, er avgjørende for å kunne gjøre oss opp en mening i saker som har en direkte innvirkning på vårt eget liv. I praksis betyr dette at vi ikke skal la oss forlede til å overta andres ferdige svar og normsett. Framfor alt handler det om at vi blir mer bevisste på oss selv og våre egne vurderinger.

Verktøy i kaos

Vår dannelse, eller fraværet av dannelse, vil være utslagsgivende for hvordan vi som enkeltindivider blir i stand til å vurdere ulike kriterier og parametere ut fra et overordnet helhetssyn, samt kritisk og selvstendig tenkning. Dannelsen bidrar til å gi oss som individer, et fortolkningsverktøy i en stadig mer kaotisk og usikker verden, hvor vi overstrømmes av et usammenhengende og til dels motstridende nyhetsbilde.

Målet med dannelse er at vi blir selvstendig tenkende mennesker, som er i stand til å tilegne oss ny kunnskap og fordomsfritt møte nye forhold, og samtidig utfordre de forestillingene som vi selv besitter her og nå.

Oppsummering:

Derfor er jeg sterkt uenig i Grimssons påstand at «Elevenes adferd og oppførsel er aleine foreldrenes ansvar». Oppdragelsen må skje med et større perspektiv enn det enkelte barn og den lille familien. Vi må løfte blikket fra det nære og private og ta inn samfunnstilstanden med tilspissede kulturkonflikter, forvitring av fellesskapsverdier, alarmerende miljøproblemer og voksende sosiale og økonomiske forskjeller.  Det tradisjonelle samfunnet kalles også ofte for det kollektivistiske samfunnet, mens dagens post moderne samfunn omtales som det individualistiske samfunnet.  Det tradisjonelle- og det postmoderne samfunnet kan ses på som to ytterpunkter også med tanke på barneoppdragelse.

Alle og enhver blir vi født inn i en kultur og i et samfunn, hvor vi lærer både av våre foreldre og av samfunnet rundt oss normer og verdier for hva som er rett og galt, og hvordan vi skal leve sammen. Derfor kan man ikke påstå at oppdragelse er noe som er foreldre og foresatt alene sitt ansvar. Målet med oppdragelsen er å la barna få det godt å vite forskjellen på rett og galt.

På denne måten kan ikke barneoppdragelsen ene og alene legges på foreldres skuldre, da barneoppdragelsen alltid vil bli styrt av samfunnet som kulturbærer, som tradisjoner, verdigrunnlag, normer, ideer, tro og overtro, sosiale og økonomiske forhold.


Glenn Hole, Ph.D

Ledelsesfilosof

2 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere