De usyredes brøds høytid og kirkemøtet i Nikea i 325 e. kr.

Jødenes feiring av utgangen fra slaveriet i Egypt blir ofte, men ikke alltid, feiret på samme dag i påskeuken som i «den kristne verden», og står i sentrum for deres feiring, som har en mer privat og familiær karakter der familiene spiser middag sammen i et privat hjem.

«The Jewish Passover»-ritualet instruerer noen av de tilstedeværende til å resitere på hebraisk fra Tanak, «The Shema Jewish prayer». Det skjer på den 15. dag i den hebraiske måned, Kisan, og en kvinne eller en mann spør: «Hvorfor er denne natten helt annerledes enn alle andre netter?» og en annen svarer: "Vi var en gang slaver i landet Egypt, men Herren reddet oss denne hellige natten. Det er grunnen til at natten er spesiell og forskjellig fra alle andre netter.»

I en annen dialog spør et av barna i familien: «Hvorfor spiser vi bare usyret brød denne natten?» og en av de eldre svarer: «Vi spiser usyret brød fordi det ikke ble tid å la det stå og heve. Underforstått: Faraos menn kunne snart komme med hester og vogner for å ta israelittene, jødenes forfedre.

For å bli spart av "morderengelen" som drepte alle førstefødte guttebarn og dyr som familiene var ansvarlige for, hadde husstandene smurt blod av et lam på dørstolpene sine. De hadde hatt mye å gjøre før de forlot sine hjem og la på sprang mot Akababukta som er en gren av Rødehavet, der de på underfullt vis ble reddet fra vannmassene og kom seg over til den arabiske halvøy på østsiden av bukta. Det gjorde ikke Faraos soldater. Redningen må ha vært en traumatisk opplevelse for det jødiske folk like til i dag.

I følge Johannesevangeliet var det på Skjærtorsdag at Jesus vasket disiplenes føtter. Jesus sier i Luk 22,15 til disiplene «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide og dø.»

Måltidet som Jesus spiste sammen med disiplene, var det jødiske påskemåltidet, en gledesfest til minne om da israelittenes ble fri fra det egyptiske slaveriet. Dette måltidet har et helt bestemt ritual. All maten som er med, skal minne om bestemte hendelser I Exodus.

I etterkant av dette måltidet innstiftet Jesus nattverden, som var atskilt fra det jødiske påskemåltidet. Nattverden skulle være et minnemåltid om Ham. (Matt 26, 26-29) Han sa at han i nattverdens brød og vin ville møte sine venner og gi tilgivelse for all synd. Etter at nattverdsmåltidet var slutt, tok Jesus med seg disiplene til Getsemane. Der gikk han for seg selv og ba til Gud mens han kjempet kampen mot dødsangsten. I mellomtiden hadde Judas inngått avtalen om å forråde Jesus.

Skjærtorsdagsgudstjenestene som gjerne er kveldsgudstjenester i kirkene, avsluttes ofte med at lys og blomster fjernes fra alterbordet. Symbolikken peker utelukkende på hendingene i Det nye testamentet og ikke på de dramatiske hendelsene i Exodus, som står sentralt i jødenes feiring.

Det viser den store avstand det er mellom jødisk og kristen tro. Det var kanskje naturlig at utsendingene til kirkemøtet i Nikea tidsmessig  distanserte plasseringen av kristen og jødisk påskefeiring. De har vidt forskjellig innhold der Jesus er sentral i den kristne feiringen, mens den er skjult til stede i den jødiske.

Kirkemøtet i Nikea i 325 e.kr. bestemte at påsken heretter i Den katolske kirke skulle feires den første søndag etter fullmåne etter vårjevndøgn, og alle i hans rike skulle bruke den gregorianske kalender, og ikke lenger den julianske som de gjorde og fremdeles gjør i Den øst-romerske kirke. Dokumentet som ble vedtatt med stort flertall, 299 for og 19 mot, hadde keiser Konstantins støtte selv om han ikke var enig i alle vedtakene. Kirken skulle fungere som et lim i keiserriket hans. I internasjonale samhandlinger tvinges i dag Israel til å benytte den gregorianske kalender. Den hebraiske som de har til innvortes bruk, virker svært innviklet. Se Leif Knutsens innlegg på verdidebatt 1. april i år om den hebraiske kalender!

Riket bestod ikke så lenge etter keiserens død, men kirkemøtets vedtak angående bruk av kalender som bestemte påskens plassering på kalenderen fikk varig betydning på flere områder. En 1700 gammel konspirasjonsteori går ut på at det var om å gjøre for de geistlige utsendingene å skape så stor avstand som mulig til den jødiske tro og jøder generelt. Det la i neste omgang grunnlaget for den gryende antisemittisme i Vest-Europas kirker som toppet seg med de to teologiske tungvekterne Augustin og Luther. De skrev mye stygt om jødene.

I våre dager har antisionismen erstattet den kristne kirkes måte å vise sin tidløse motvilje mot alt jødisk. Ingen i det norske bisperåd er i dag antisemitter. Kristne sionister er glad i jøder på tross av måten de feirer påske, og målet for de førstnevnte er at begge grupper til slutt vil feire påske sammen med innslag fra både GT og NT.