Verdidebatt

Integrering av migranter i Den norske kirke

Vi er vel alle enige i at de innvandrerne som er kommet for å bli, bør integreres i det norske samfunnet så snart som mulig. Mange av dem er kristne, og det viser seg at de ofte danner små etniske menigheter. Men gjør Dnk nok for å integrere dem i våre lokale menigheter for eksempel ved å bruke et språk som også de med mangelfullt kjennskap til norsk kan ha utbytte av?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I VL 20. mars står det en svært lesverdig artikkel om hvilken utfordring det er å få kristne migranter til å bli integrerte i Den norske kirke istedenfor å bli værende i små etniske menigheter. Det er flott at noe jobber seriøst med hvordan en skal få våre nye landsmenn, som representerer et utall av språk og kulturer, til å føle seg hjemme i norske menigheter. Det er imidlertid én utfordring som ikke blir tatt opp i artikkelen. Det er språket, spesielt språket i prekenen. Få mennesker ønsker vel å lytte til en preken de ikke kan forstå.

Preken på dialekt

De fleste immigranter lærer seg norsk gjennom en språkskole eller et språkkurs. Det kan være enten bokmål eller nynorsk. Så spres de rundt i landet og havner kanskje et sted der prestens dialekt kan være ganske utfordrende selv for en etnisk nordmann. Jeg har medfølelse med de innvandrerne som skal prøve å forstå noe som er veldig fjernt fra det de har lært. Tenk om de fikk oppleve at kirken tok hensyn til dem!

Presteutdanningen

Her vest har vi en biskop som tidligere har vært lærer på praktikum. Mens han fortsatt var på MF uttalte han: «En preken fremføres best på dialekt.» Jeg kunne ikke ha vært mer uenig. Jeg har selv vært på mange gudstjenester flere steder både i USA, England, Tyskland og Sveits og hørt prekener på den språknormen jeg lærte på skolen. I det dialektelskende landet Sveits var det faktisk slik at prekenen i bykirkene eller der det var mange studenter skulle fremføres på høytysk. Ja, det var faktisk et motiv for å gå til gudstjeneste at jeg der kunne forbedre meg i landets offisielle språk. Slik kunne det også virke i Norge om forkynneren våget å legge bort dialekten under prekenen.

Språklig identitet

Mange ivrige dialektbrukere i det offentlige rom, ikke bare i kirken, er i dag ivrige dialektbrukere. De forsvarer det med at dialekten er en del av deres identitet. Men hvis vi ser på språket som et kommunikasjonsmiddel, må det vel være viktigere at budskapet når fram til en mottaker enn at særegenheter beholdes for enhver pris. Jeg vil utfordre enhver forkynner av det hellige evangeliet til å stoppe opp og spørre seg selv om han eller hun kanskje kunne nå fram til flere hvis dialekten ble lagt på hyllen i det offentlige rom. Egentlig er det bare en treningssak. Kan du skrive, kan du også snakke. Det må være noe helt spesielt eller feil med det norske språket hvis vi ikke skal kunne bruke våre skriftnormer muntlig. Da sier jeg stakkars innvandrere. De bør heller holde seg i sine etniske menigheter der de iallfall kan forstå det som blir sagt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt