Frihetsideal og virkelighetssyn

Det er satt i gang en bred offensiv for å drive kristelige institusjoner og organisasjoner ut av samfunnets offentlige rom. Grunnen er som kjent, at de står for det kristne syn på ekteskap og seksualitet. Det er ikke på noen måte forenlig med Fri-ideologien som nå er i ferd med å sikre seg hegemoniet i vårt samfunn. Staten og flere kommuner har allerede sluttet seg til Fri-ideologien, nå står ensrettingen av samfunnet for tur. Men det kristne syn og kristen praksis må da bort. «Det åpne samfunn» som fikk så bred  tilslutning for få år siden, synes å være under avvikling. Hvordan argumenterer kristne i denne situasjonen? Ofte godt, men med noen hvite flekker.

Elise Kruse i Vårt Land skriver om forsøket på å utelukke NLA fra praksisplasser i Oslo-skolene (VL 30.01.2021): «(...) det Oslo-skolene i realiteten gjør, er å lukke døra til et sunt og viktig meningsmangfold. Til dyktige studenter som representerer et bredt spekter av verdier, og som ønsker å være lærere for et like stort spekter. Studenter som setter gjensidig respekt, åpenhet og likebehandling først – og som fortjener å bli møtt med det samme.» Argumentasjonen er velkjent. Men hva er et «sunt meningsmangfold»? For Kruse er det «sunt» når det gis rom for et «bredt spekter av verdier». Viktig blir det da å se på  forholdet mellom disse som står for de ulike «verdiene» . Ikke bare individuelt, men fremfor alt institusjonelt og organisatorisk. I Kruses oppsett anføres «gjensidig respekt, åpenhet og likebehandling» som normer for relasjonene mellom «verdibærere» i samfunnet.

En rimelig tolkning av å vise respekt er å akseptere at en annen person/institusjon/organisasjon har rett til fritt å hevde egne meninger og ha sin egen praksis. Respekt forutsetter en eller annen form for «avstand», som skal sikre autonomi. I demokratiet har dette en positiv funksjon. Man må ha respekt for at borgerne kan utvikle egne meninger ut fra et tilfang av kunnskaper og vurderinger som de fritt skal kunne skaffe seg eller motta. Og dessuten at de fritt skal kunne påvirke den folkelige opinionen, slik at den, om den synes om det, kan slutte seg til deres syn. Forutsetningene for at denne prosessen skal kunne skje, er frihet: først og fremst ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Det er de demokratiske betingelsene for at folkeopinionen, utviklet ved rasjonal meningsdannelse, på en legitim måte skal kunne legge føringer for statsstyret.

Lenge og ikke minst den siste tiden har det vært påpekt at kravet om fri meningsdannelse ikke blir etterlevd i samfunn som hevder at de er demokratier. Noen, ja når alt kommer til alt, ganske få har økonomisk og politisk makt til å styre så vel borgernes kunnskapstilegnelse som mulighet til å påvirke opinionen. Noen har det privilegium å påvirke, andre holdes borte fra det. Det gjelder i USA, men også i vårt eget land. Det vi ser er at krefter som innehar et slikt privilegium,  nå vil blokkere for kristen påvirkning – både for å kunne påvirke andre og til å motta slik påvirkning.

Jeg synes at den kristne innsats for organisatorisk og institusjonell frihet i demokratiet bør få et bredere, tyngre  samfunnskritisk sikte. Fra kyndig juridisk hold er det  blitt påpekt, at kristnes utestengning fra det offentlige er ulovlig. Det viser hvor alvorlig situasjonen er, for her går det ikke bare om demokratiet, men også om rettsstaten.

Når man kjemper for kristnes rett til å ha sin plass i det offentlige, viser man gjerne til toleranseidealet. Men dette idealet bør vurderes også ut fra kristne kriterier. Er det egnet til å bestemme et kristent politikkbegrep? Har det ikke begrensninger og politiske virkninger som kan være ødeleggende nettopp for det kristne? I dette perspektiv er det overraskende at den lutherske tradisjon i så liten grad har formet det vanlige kristne politikkbegrepet hos oss. Ikke lutherdom, men moderne nyprotestantisme er det som har formet det  –  helt siden okkupasjonen og til i dag har det vært slik. Det ble "den kristelige personlighet" som skulle bære og fremme de såkalte kristne «verdier» i politikken. De kristnes politiske oppgave ble da ideelt sett å få kristne personligheter til å gjennomsyre politikkens områder med sine kristne verdier. Og verdiene har variert – fra globalistisk «kristensosialisme» til borgerlig liberalisme.

I dag har dette verdiprosjektet mer eller mindre havarert. Derfor bør man flytte fokus. Man bør la verdibegrepet hvile, og i stedet spørre etter hvordan man oppfatter den virkelighet som skal formes av de såkalte kristne verdiene. For den sitter man igjen med også etter havariet. Det blir da lett slik at man åpner for tolkning av virkeligheten ved ideologier som er fremmede for det kristne syn. For den kristne tanken er det slik at virkelighet er forut for politikken, ja forut for oss. Vi lever i en virkelighet som Gud har skapt. Bare Gud kan skape, bare Gud kan la virkelighet fremstå av intet. Og den skapte verden er gjennomsyret av Guds godhet og kjærlighet. Hva da med det onde og den onde? Den onde har skapt uorden i det skapte, forført oss til opprør mot ham som er Skaperen. Virkningene er skjebnesvangre. Men Gud er god. Gud har lagt en plan for verden, som når sitt mål ved Kristus i en fornyet og forsonet virkelighet.

Den politiske etikk skal tjene det gode. Den må da skjelne mellom det gode og onde, slik at det gode fremmes. Dette bør også bestemme vårt politikkbegrep. Her kan vi lære av apostelen Paulus. I Rom 13,1–5 spør han ikke etter øvrighetens personlige etiske kvaliteter. De romerske keisere var ingen «søndagsskolegutter», og slett ikke keiser Nero som regjerte mens Paulus levde. Likevel var de innsatt av Gud, skriver han. Men han stiller politisk-etiske krav. Øvrigheten skal ikke være til redsel for dem som gjør det gode, men for dem som gjør det onde. Kristen politikk må løfte frem det gode, ikke som et alternativ blant flere, men som alternativet til det onde. Det betyr ikke å ramse opp en rekke bibelsteder, men å peke på den gode virkeligheten. Men vi ser også den ondes ødeleggelse av det skapte. Vi ser også at den gode virkeligheten samsvarer med det virkelighetssyn Gud har åpenbart i sitt Ord. Der har han gitt kunnskap om de normer (De ti bud) som skal tjene til vern av det gode mot det onde. Kristen politikk bør aldri definere seg vekk fra denne kampen om virkeligheten.