Torgeir Tønnesen

76

Mitt kall er ikke å bli elsket

Mange kaller seg kristne, de leser bibel og vil gjerne være en disippel av Jesus. De kjenner seg elsket av Gud og mennesker og lever lykkelige sitt liv, på godt og vondt her på jorden. Slik er det med meg også, jeg vil være elsket. Men jeg har kommet frem til at det ikke lar seg gjøre - dette ønsket om å bli elsket av både Gud og mennesker. Jeg må nok betale prisen for mitt vitnesbyrd; -det er sorg, smerte, lengsel og det å ikke bli elsket.

Publisert: 3. feb 2021

Kanskje er kjærlighet fra ett menneske, det som skal til, - kanskje er det nok, for at et annet menneske skal overleve psykisk og mentalt her i denne verden.

For jeg vet ikke om mennesker kan overleve uten kjærlighet. Jeg vil ikke forklare hva kjærlighet er – det er nok forklart fra før. Min egen kjærlighet er uansett ingenting å skryte av. 

Jeg vet ikke om bare materiell hjelp til et menneske er nok ;- nok til at et menneske overlever i denne verden. Jeg tror vi ser bevis for at det er sant, ved å betrakte samfunnet rundt oss; -vi hjelper hverandre - men mennesker dør likevel på grunn av mangel på kjærlighet.

Vi hjelper de fattige, nødstilte og de arbeidsløse med penger. Vi hjelper rusmisbrukere med hus og klær. Men likevel så ser vi, at når de nødstilte ikke får stettet sitt behov for kjærlighet, nærhet, relasjon og menneskelig ønsket kontakt, så er den psykiske katastrofen ikke langt unna.

Jeg vokste opp med to kjærlige foreldre, søsken og hadde en rimelig god barndom. Jeg hadde ingen følelse av tapt barndom - og tapt kjærlighet. Jeg hadde masse slektninger og nære venner hele min ungdomstid. Mange snakket ivrig med meg, spurte meg ut, lo til det jeg sa, de hørte på meg og hadde respekt. Jeg følte meg stort sett ønsket og elsket hele ungdomstiden.

Heller hadde jeg ikke noen nevneverdige psykiske plager - ingen diagnoser.

Så skjer «katastrofen» - jeg blir omvendt, i en alder av 25 - og jeg blir en radikal troende, - med stor trang til å dele min opplevelse - med hele verden. Innen tre måneder har jeg mistet kontakten med halve venneflokken - og halve familien. Det påfølgende året er tre fjerdedeler av kontaktnettet borte.

Heldigvis får jeg et nytt nettverk av kristne venner - venner i hele verden. Men.

Årene går - vi glir fra hverandre - vi skilles. Våre veier går hver til sitt. Vi er uenige om livsanskuelse, politikk og kristendom - og mye annet. Vi finner hver våre verdisystem og livsgrunnlag, - og vi bygger troen vår oppå livene våre på forskjellige måter. Men.

Når vi mennesker blir eldre - blir vi hardere og stivere i våre sinn. Noen beholder hjertene myke og hodet aktivt. Men alderen gjør de fleste av oss tregere, mindre tolerante, og kanskje mer arrogante. Vi vil ha fred - ikke konflikt. Mange av oss blir kjøkkenskrivere. Vi sier nei til verden der ute, og til verden inni oss - til de utfordrende og kompliserte spørsmål i livet, og om livet.

Jeg har akseptert det faktum - at jeg ikke kommer til å føle meg nok elsket. For jeg vil jo bli elsket - jeg er jo et menneske - og jeg må ha kjærlighet for å overleve. Ja, - jeg er ektemann og far og arbeidskollega. Roller med absolutt mulighet for å bli elsket. Familien min sier ofte at de elsker meg . Men skal jeg tappe mine nærmeste for mitt krav om kjærlighet?

Nei, de har vel nok med sitt og sitt eget. De har sine jobber, sitt virke og sine relasjoner som de må skjøtte. De kjemper jo selv for å overleve i en hard verden. Jeg burde jo heller elske dem mer.

Hvor skal min sjel finne hvile? Kan jeg bære min livssmerte alene?

Jeg har vel innfunnet meg med å måtte hungre og tørste. Jeg finner ikke kjærlighet nok i verden.

Jeg har vel innfunnet meg med å måtte sørge. Jeg kan være salig fordi om.

Min saktmodighet må ikke ta slutt. Jeg utholder prøvelsen.

Jeg er bare nødt til å være barmhjertig. Jeg vil ikke gjengjelde.

Jeg må la mitt hjerte være rent – og se Gud.

Jeg stifter fred med verden nå. Jeg legger vekk mine krav.

Jeg må bare tåle forfølgelsen og spotten og hånen, for mitt vitnesbyrd er og vil bli hatet.

Jeg får glede meg på denne dag - for mennesker og profeter har lidd før meg. Jeg vil prøve å ikke se på meg. Jeg er ikke verdens sentrum.

6 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere