Verdidebatt

Paragrafen som aldri burde ha vært der

Straffeloven § 185 er svært omdiskutert og kontroversiell. Det er ikke overraskende, all den tid denne lovbestemmelsen aldri burde ha sett dagens lys.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Sammen med Nina Hjerpset-Østlie sto jeg i spissen for oppropet «Fjern ‘Rasismeparagrafen’!» (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen), som Stortinget fikk overlevert i oktober i fjor. Som kjent valgte Stortinget å beholde § 185 – ja, de utvidet den faktisk, slik at den nå også skal gjelde «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk». Uansett: Dette er altså en paragraf jeg (og mange med meg) mener aldri burde ha vært der. Så til selve begrunnelsen.

§ 185 er særdeles uklart og upresist utformet. Den inneholder uttrykk som «forhåne», «hat» og «ringeakt». Hva betyr egentlig disse ordene? Det fremgår på ingen måte tydelig av selve paragrafen. Og jeg kan heller ikke se at begrepene hat, ringeakt og forhånelse defineres i lovens forarbeider. Det er alvorlig.

Ledende jurister har også gitt uttrykk for at § 185 har en uklar ordlyd. Både Høyesterett (i plenum) og lagdommere har uttalt at straffebestemmelsen er upresis. Både Riksadvokaten og sentrale politijurister har bemerket at paragrafen er juridisk vanskelig å håndtere. Og jeg kan legge til at Oslo politidistrikt – i en rapport om «hatkriminalitet» fra 2015 – fastslår følgende, med hensyn til 185: «Grensen mellom hvilke ytringer som er vernet av ytringsfriheten og hvilke som er straffbare kan være meget vanskelig å trekke. I tillegg vil grensen endre seg med samfunnsutviklingen. Det er knapt mulig å gi en presis beskrivelse av hvor grensen går» (https://www.politiet.no/globalassets/dokumenter/oslo/rapporter/anmeldt-hatkriminalitet-oslo/hatkrim---rettslige-og-praktiske-sporsmal-november-2015.pdf).

Den vage ordlyden gjør 185 svært problematisk å forholde seg til, både for dommere og samfunnsborgere. Hos dommere åpner den for bruk av skjønn, og dermed også for subjektiv og vilkårlig rettsanvendelse. For vanlige borgere blir det vanskelig å se hvor grensen mot det straffbare går – dermed fører 185 lett til selvsensur. Frykt for å overtre denne utydelige bestemmelsen kan altså fort gjøre at folk holder tilbake helt lovlige ytringer. Det er et tap for enkeltmennesket. Og det er et tap for den brede samfunnsdebatten og demokratiet. Og la meg skyte inn: Problemet med selvsensur blir ikke akkurat mindre av at denne paragrafen nå brukes i stadig større omfang.

185 skal motvirke diskriminering, såkalt diskriminerende ytringer. Paradoksalt nok legger bestemmelsen selv opp til nettopp diskriminering. 185 gir utvalgte minoritetsgrupper et særskilt rettsvern. Resultatet av denne forskjellsbehandlingen blir ikke likhet for loven - for i henhold til dette grunnleggende prinsippet skal lovverket gi samme rettigheter og samme beskyttelse til alle borgere i samfunnet, uavhengig av gruppekjennetegn.

§ 185 er også overflødig. Den overlapper delvis med flere andre lovbestemmelser – for eksempel straffelovens 183 om oppfordringer til straffbare handlinger, 263 om trusler om straffbar adferd og 266 om såkalt hensynsløs adferd, eller trakassering. Alle disse straffebestemmelsene er klarere formulert og derfor lettere å forholde seg til enn 185, både for dommere (vil jeg anta) og for alle oss andre.

Men § 185 skiller seg fra andre straffebestemmelser også på et annet viktig punkt: Den rammer rene meningsytringer – den kan brukes mot noen som bare uttrykker sin mening om en av de utvalgte gruppene bestemmelsen beskytter. Som det fremgår av Odelstingsproposisjon nr. 33 (https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/otprp-nr-33-2004-2005-/id394992/), er det lovgivers intensjon at denne paragrafen også skal kunne brukes mot meningsytringer ene og alene.

Når det gjelder trusler og oppfordringer knyttet til kriminalitet, og når det gjelder ren trakassering – da har selvsagt straffeloven en nødvendig funksjon. Men en straffebestemmelse som 185 skaper det vi kan kalle meningsforbrytere. Det er ikke akseptabelt i et fritt samfunn, hvor det bør være toleranse for andres meninger per se, hvor det bør være lov å fremsette ytringer som andre – som kanskje det store flertall – opplever eller oppfatter som frastøtende, rasistiske, menneskefiendtlige osv.

Kort sagt, § 185 har ingen plass i et liberalt demokrati som vårt.

Dette var mitt bidrag til Ytringsfrihetskommisjonens innspillsmøte «Straffeloven § 185 om hatefulle ytringer» avholdt 14. januar (https://www.ykom.no/2020/12/22/innspillsmote-straffelovens-%c2%a7-185-om-hatefulle-ytringer/).

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt