Pål Georg Nyhagen

221

Frihetens pris

Gud skapte ikke først jøden, den kristne, muslimen, etc. Men mennesket. Det vi har felles sitter m.a.o. i våre hjerter. Det kan aldri endres. Det som skiller sitter i våre hoder: Det kan utvikles, endres. Om man erkjenner dette, så vil man bli befridd fra arroganse, etnosentri og selvopptatthet og gå et steg videre som menneske, som Guds skapning. I det man ser bort fra seg selv og sitt, så blir omtanken og omsorgen for sin neste desto mer genuint og sterkere. Forståelse kan man bare nå frem til gjennom egen og selvstendig tilegnelse: Man kan kjenne til alle tekster, man kan vite alt... men uten å forstå så mye like vel.

Publisert: 22. jan 2021

Det er ingen mening i å forvente eller kreve at vår måte å leve på, samt våre ideer og tanker om virkeligheten, skal overtas av den andre for å bli akseptert eller i stand til å relatere til den diskursen man inviterer til. F.eks. måtte Peter gjennomgå en rekke smertefulle og utfordrende faser i sine møter med Kristus for å nå frem til det stadie han var ved deres siste møte ved sjøen. Sannheten han anammet der var intet sluttpunkt, men starten på en desto mer utfordrende og krevende vei. I en selvvalgt og selvbeskyttende virkelighetsfjernhet mister dessverre enkelte troende desto verre umerkelig sin kontakt med livets realiteter.

Til avslutning: Det ser ut som om at Tor Inge Østebø ressonerer slik at han kan gå til bibeltekstene for å finne svarene – dvs til fasiten. Kan hende for å slippe en subjektiv hjemløs usikkerhet, der eksistensens fordringer og ensomhet truer? Dermed ender man i forkynnelse som legitimering samt dikotomiens enten/eller, svart/hvitt, oss/dem, sann tro/vranglære, tro vs tenkning, osv.

Men når han gjør dette, så ser han ikke at de svar han finner er kategorisk betinget av hvordan akkurat han tolker bibeltekstene. Han objektiviserer det subjektive; og gjør det derfor alt for lett for seg. Hans synsmåte og perspektiver har i praksis derfor som konsekvens monopolisert den kristne trostolkningen. Til tross for sine sikkert gode intensjoner, så inntar m.a.o. Østebø i praksis ubevisst et objektiviserende og dermed autoritært perspektiv: Han mener at hans forhold til tekstene kan anses som «bibeltro». Da som positiv kontrast til den som tolker annerledes. Østebø går altså til bibelen, han leser hva som står i fasiten, og vet dermed positivt hva som er sant og riktig.

Østebø gjentar og forsterker igjen sitt syn ytterligere og mener visst det er debatt og dialog som pågår. Og med sin beregnende og mildt sagt ladete referanse "Gott mit uns" (!) relatert til kritikk av mine innlegg – som han øyensynlig enten ikke helt har forstått eller ikke vil reflektere over - så anser jeg dette innlegget her som endelig avslutning:

At Gud i visse saker fremstår som i utakt med etikk og videre går på tvers av den paradoksalt nok Gudegitte fornuften gjør at fler og fler får visse problemer med å nærme seg en slik utgave av sannheten. Skal man nærmest ofre fornuften og tenkningen på troens alter for å aksepteres som genuint troende menneske, så takker de fleste nei her. Kravet om alt eller intet ser dessverre ut til å ende med nettopp intet. Folk trekker seg bort. Og for god ordens skyld: Det er ikke Guds ord og bibelen man frigjør seg fra her i møte med teologi på avveier; men visse teologers tenkning om og bruk av den

De skjulte eller mer vanskelig tilgjengelige sider av livet og Gud blir her konsekvent trengt tilbake for det som er klart og lett tilgjengelig. Ergo blir Gudsforestillingen viktigere en Gud selv.

Vi er et fellesskap. Det er enkeltpersoner som danner dette fellesskapet. Og derfor foregår det alltid et konstruktivt samspill mellom den enkelte og fellesskapet. Om man da våger. Man bør legge vel så stor vekt på hva mennesket egentlig er. Men den fundamentalismen som rår enkelte steder avslører at troslæren er under okkupasjon. 

Man ser dog av bibelen at to temaer står sentralt: Å søke og elske Gud av hele sitt hjerte og det å ubetinget elske sin neste; fordi hun og han er akkurat som deg selv. En Guds skapning. Hvilket er en langt mer radikal fordring enn det begrepet «solidaritet» viser til. Vi er faktisk alle søstre og brødre. Man skal elske sin neste, fordi vedkommende er akkurat som oss selv; en Guds ønskede og villede skapning:

Gud skapte ikke først jøden, den kristne, muslimen, etc. Men mennesket. Det vi har felles sitter m.a.o. i våre hjerter. Det kan aldri endres. Det som skiller sitter i våre hoder: Det kan utvikles, endres. Om man erkjenner dette, så vil man bli befridd fra arroganse, etnosentri og selvopptatthet og gå et steg videre som menneske, som Guds skapning. I det man ser bort fra seg selv og sitt, så blir omtanken og omsorgen for sin neste desto genuint og sterkere. Om man åpner seg for blikket hos sin neste, så vil man ofte innse at bak masken, bak alle ord, ytre forskjeller og skiller finner man de samme livshåp og sårbarheter som man selv bærer. Forståelse kan man bare nå frem til gjennom egen og selvstendig tilegnelse: Man kan kjenne til alle tekster, man kan vite alt... men uten å forstå så mye like vel.

Det Guddommelige er som et tre: Grenene er Guds manifestasjoner, dette kan oppleves. Og Gud er roten og den sevjen som renner i treets grener, men forholder seg langt på vei ukjent. På vår side kan vi skape forutsetningene for å møte glimt av Gud; men den reelle Gudserfaringen kan kun formidles av Gud selv. For mennesket er det umulig, men ikke for Gud. For Gud er alt mulig. Den troende kan komme et stykke på veien gjennom bønn og meditasjon, men til syvende og sist er det Gud selv som formidler nåden gjennom Jesus Kristus: Det er Han som er veien. Vi skal reise oss og gå den veien som det pekes, og det er verken avstanden eller terrenget som avgjør noe som helst under veis; men den valgte retningen. Vi skal heller ikke stirre trist på de synlige resultatene, de kommer like vel av seg selv – «underet i de tomme hender». Det finnes bare én Gud fordi det finnes kun én virkelighet, og en menneskehet - og alt her er i Gud: Guds rike er m.a.o. her, midt i blant oss. 

Vi har visst tilstrekkelig med kristen tro til å lage skiller, støte noen ut og underbygge en «oss-og-dem»-mentalitet. Men ikke tilstrekkelig for å elske hverandre? Til slutt:

Det må innrømmes at det ikke sjelden er et noe påfallende og underlig fenomen å møte medmennesker som personlig kan fremstå som både tolerante og vidsynte... Samtidig som de hamrer løs på sin tros autoritære trekk når trosliv og religion blir tema. Man møtes av et ferdig trosmanifest og desto mindre undring, om noen overhodet. Ergo finnes det sannsynligvis en umerkelig skillende og dermed hemmende glassvegg mellom de to kvalitetene.

«Tanken gjev uro, tanken gjev sut; endå må du tenkja dine tankar ut. Å heller vil eg med augo sjå, enn dauv og blind gjenom verdi gå og ikkje det sanne skilja!»

Arne Garborg

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere