Verdidebatt

Utenforskap er ofte fellesnevneren mellom de som radikaliseres og blir ekstremister

Det er rystende å se TV2 programmet «Norge bak fasaden». Utenforskap er ofte fellesnevneren mellom de som radikaliseres og blir ekstremister. Ekstremisme er ytterliggående forestillinger eller handlinger der vold anses som et akseptabelt middel for å tvinge igjennom dramatiske samfunnsendringer og oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål. Ekstremismen skyldes ofte en ekstrem virkelighetsforståelse.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hvordan vi kommuniserer til og om hverandre i det offentlige rom, og hvilke ord vi bruker har betydning.

Dette viser nok en gang min påstand om at en av vår tids største samfunns- og bærekrafts utfordring er et voksende utenforskap. Stadig flere havner utenfor produktivt arbeid. Det skaper ikke bare personlige utfordringer for den enkelte, men det truer også velferdsstatens framtid. Utenforskapet bidrar også til at noen blir radikaliserte og ekstreme i sine holdninger. Politiets sikkerhetstjeneste advarer og sier de ser en radikalisering av barn helt ned til 13-årsalderen.

Barnefattigdom er et betydelig økende problem i Norge, et av verdens rikeste land. Tall fra SSB i 2020 viste at andelen barn som vokser opp under vedvarende fattigdom fortsetter å øke. På ett år økte husholdningene med vedvarende lavinntekt fra 10,7 til 11,3%.

Det skrives, utredes og forskes opp og ned i mente, den ene rapporten etter den andre, samme gjelder alle de utallige utvalgsutredninger og Stortingsmeldinger, budskapet det samme: Dersom ikke en større del av befolkningen kommer i produktivt arbeid vil framtiden for velferdsstaten være truet og levestandarden for den enkelte vil bli redusert. At folk skal føle seg ivaretatt og inkludert har alltid opptatt meg, både som privatperson og som leder.

Det er både trist og urovekkende at i et av verdens beste og tryggeste land, så ser vi en økt grad av de som ikke inkluderes i det gode selskap, men av en eller annen grunn blir stående utenfor.

Det å bli stående utenfor er tydeligvis ikke noe som bare rammer en bestemt gruppe mennesker, det rammer alle – små barn og unge, arbeidsledige, innvandrere og flyktninger, syke og uføre, eldre eller enslige – folk i alle aldre og helt ulike livssituasjoner.

Som med alt annet i livet, så hjelper det ikke så snakke om at vi skal vise neste kjærlighet, vi må praktisere dette i praksis og vise dette i vårt daglige liv. Med andre ord må vi begynne med oss selv og våre nærmeste omgivelser. Som voksne er forbilder får våre barn, det er derfor viktig at vi snakker om og viser i praksis viktigheten av inkludering, mangfold og likestilling allerede fra barnehagen, barneskolen, ungdomskolen også videre opp til vi blir voksne.

For det første er det trist og leit for den som blir stående utenfor, sist men ikke minst er dette uheldig for samfunnet. Det at noen blir stående utenfor truer bærekraften i velferdssamfunnet gjennom at vi mister verdifulle ressurser, som samfunnet sårt trenger. Som enkelt individ, som ledere og som foreldre har vi ansvar for hvordan vi snakker om andre mennesker rundt middagsbordet. Det er her barna våre lærer seg å bli inkluderende og tolerante mennesker. Det er barna som er fremtiden og som skal bygge samfunnet videre. Da må de få inn med morsmelken viktighet av inkludering, mangfold og likestilling i samfunnet.

Det at vi ser at små barn faller utenfor samfunnsarenaer bidrar til at de kanskje ikke fullfører skolen, faller utenfor arbeidslivet, får psykiske problemer i tidlig alder og får store utfordringer gjennom hele livet. Det rammer hardt den som blir stående utenfor, og det koster samfunnet milliarder av kroner hvert eneste år og sist men ikke minst koster det store mengder livskvalitet for den enkelte som står utenfor.

Vi må jobbe forebyggende for at færrest mulig faller utenfor, samtidig må vi innse at ikke alle passer inn i den samme samfunnstrakten og at faktisk en god del mennesker ikke finner sin plass innenfor dagens A4 rammer. Vi trenger å bli mer rause med hverandre og særlig med de som ikke finner sin plass i samfunnet. På den ene siden oppfordres det til individualisme, på den andre siden er dagens rammeverk ganske snevert og lite tilpasset de som ikke finner sin plass i samfunnet.

Vi må bestrebe oss på å skape et samfunn som er raust og har rom for at ikke alle passer inn i det standardiserte A4 rammeverket. Vi må bli flinkere til å se kapasiteten i hvert enkelt medmenneske, slik at den enkelte ser sin verdi, og får et godt liv der de kjenner mestring ut fra sine egne forutsetninger.

Å motvirke utenforskap, begynner i det små og det begynner med hver og en av oss. Vi har alle et samfunnsansvar som døråpnere for de som står utenfor. Vi må selv være den forandringen vi ønsker å se i samfunnet og være verdibærere av et inkluderende, mangfoldig og likestiltsamfunn. Ingen av oss kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt og plutselig er litt blitt betydelig og viktig.

Glenn Hole, Ph.D

Ledelsesfilosof

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt