POESIEN, LANDSKAPET OG LIVSKRAFTEN: «DEI TINGA» - EN DIALOG -

Det heter

DEI TINGA. 

Teksten blir etterfulgt av et nydelig maleri, som er skapt av den svenske billedkunstneren Karl Fredrik Nordström.

Kunstverket illustrerer et meget (til)talende vinterlandskap, der den natt-blå stjerne-himmelen synes å være helt gjennomlyst av dansende snøflak i form av en slags kosmisk dans.

Er det noe særegent som jeg spesielt forbinder med Helge Torvunds lyrikk, så må det være hans språklige evne til å gå i dialog med naturen og landskapet rundt seg, slik at møtet mellom poet og landskap kan bli til en dialog.

Da tenker jeg på innholdet i diktet som en samtale mellom et «jeg» og et «du», som til forveksling kan ligne på den samtalen, 

som den jødiske teologen og dikter-filosofen Martin Buber beskriver og utdyper så vakkert innenfor chassidismens kabalamystikk i sitt berømte filosofiske hovedverk fra 1923, JEG OG DU. 

Et sted i dette verket kan vi lese, at Buber en gang brått stopper opp foran et gammelt tre som reiser seg i landskapet, og dette treet trer et øyeblikk brått frem for ham,

ikke lenger, som for aboristen, kun som et rent objekt,

men som et til-talende med-subjekt, som et DU, som Buber kan føre en samtale med. 

Et annet sted i JEG OG DU skildrer filosofen sitt plutselige møte med sin elskede katts rene blikk,

Her følger Torvunds dikt

Når landskapet omfamnar meg.

Når det å vera i landskapet

er eit møte

med noko meir enn kvardagsleg,

er det store, det grunnleggjande,

"Eg vil skriva ein roman om stillheit.

skreiv Virginia Woolf ein stad

Dei tinga folk ikkje _kan_ seia

anten det er ei djup kjensle av takksemd

Noko langt utanfor kalkylane,

hinsides snakket og nyheitssendingane.

og såg opp og ut

gjennom trea og jorda og mørkret og meg.

Eit lys.

(Under diktet er lagt ved maleriet «Vinternatt», av Karl Nordström.)

Møtet med slike krefter som strømmer gjennom alt, lik Bachs orgelbrus gjennom kirkerommet,

er åpenbart ikke en dagligdags erfaring, men snarere noe som plutselig kan med-dele og vise seg, og komme «til syne» som en ren ur-erfaring,

Kraften er jo, som poeten Torvund uttrykker det i sin plutselige erfaring, 

før «ALT» og «ingen-ting»:

Den er  f ø r  snø-krystallets seks-kantete, krystallinske gitter og de stadig nye og individuelle formene som hvirvler lik atomer gjennom luftrommet før de daler ned i vinterlandskapet,- og kraften er før de myke og varierte formene av snø i selve landskapet, den er før cellenes liv og språket selv.

Av og til synes jeg det kan være godt å tenke på halvguden Promethevs:

Det old-greske sagnet om Promethevs forteller historien om den menneske-kjære titanen, som viste seg å være «forut-seende» nok (gresk, «pro» og «meth») til å skjønne, at mennesket trengte opplysningens gave hvis det skulle overleve og kunne skape kultur ut av natur.

Promethevs røvet ilden fra gudenes himmel og brakte den ned til oss mennesker på jorden.

Men med titanens gave, ilden, fulgte det også et enormt ansvar, et an-svar 

som homo sapiens gjennom generasjoner av tid, langt fra alltid har vist seg verdig nok til å kunne påta seg, og langt mindre til å føre videre med gode eksempler til de neste, og kommende generasjoner.

Vi likner, til forveksling, stadig mer på den berømte trollmannen (Goethe: DER ZAUBERLEHRLING), som plutselig har «mistet gnisten» og glemt de ordene i sitt trylleformular, som kan stoppe den utviklingen han selv, med sitt «hokus pokus», har satt i gang!

Men denne gudenes ild til mennesket, - den som på én og samme tid har evnen til både å fortære, brenne opp og bryte ned, - den er jo samtidig den alltid skapende kraften i det kosmiske nettverk som knytter oss mennesker og livet sammen med det aller minste og det aller største i kosmos.

Det økologiske nettverket, som vi hver dag er spunnet inn i, arbeider og virker langt innenfor, og utenfor, ethvert menneskelig begrep og forstand, og derfor er det utenfor menneskets mulige fatte evne.

Vismannen og førsokratikeren Heraklit kalte den virksomme «verdens-ilden» for «Logos».

I Johannesevangeliets skapelsesberetning klinger en gjenlyd av Heraklits ild som Logos i testamentets gåtefulle åpningsord:

« I begynnelsen var Ordet(gresk, «Logos»), og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud».

En underlig tale av vismannen Heraklit og den kristne apostel Johannes.

for «Økoguden». 

«det hellige».

Jeg synes det er vakkert å tenke på at den nå avdøde agnostikeren Gregory Bateson, død 1980, og som blant annet var en verdenskjent biolog og økofilosof,

fikk utgitt posthumt sin bok "ANGEL's FEAR. TOWARDS AN EPISTEMOLOGY OF THE SACRED" i 1988 sammen med sin datter, Mary Catherine Bateson. 
Da han døde i 1980, måtte hans kjære datter og medarbeider fullføre farens verk.

Far og datter minner oss i boken på hva som NÅ faktisk står på spill for mennesket som art:

eller en halvgud, og at homo sapiens snarere kun er en liten, tenkende del av en helhet og fornuft, som er så ufattelig mye større enn oss selv.

«Hjertet har sin fornuft, som fornuften ikke kjenner».

Ordene er tatt fra Blaise Pascals berømte verk TANKER/ LE PENÉNS SUR LA RELIGION (1670).

Det er ingen tilfeldighet at den greske tenkning, i tillegg til Promethevs, også har en annen halvgud i deres mytologi, som de kaller Epimethevs (fra gresk, «epi», etter,  og »meth», tanke.)

Det er altså titanen Epimethevs, bror til den snartenkte og ofte uvørne Prometheus, som er ettertankens og klokskapens gud, men han er tillike titanen som representerer naturens komplekse økologiske prosesser og alt materielt liv, som skapes i den.

Epimethevs minner oss hele tiden på den økologiske helheten som vi selv er vevd inn i med våre liv og gjerninger.
Både for grekerne, som for de etterfølgende romerne, var mottoet «å følge naturen»:

«Omnis ars naturae imitatio est» uttalte Sceneca den yngre, og den berømte grunnleggeren av legevitenskapen, Hippokrates‘ tanke er viden kjent:

« Alt som er i overmål er ikke til gangn for naturen»

Heldigvis har vi gjennom vår mangslungne kultur og historie alltid hatt noen vise menn og kvinner som har kunnet kunnet vise vei, når det virkelig kniper.

Det er de kloke og vise mennesker i kulturen som til enhver tid kan minne oss på vårt kosmiske ansvar og livsoppgave.

Blant dem hører også profeter, vismenn og filosofene til. 
Dessuten har det alltid eksistert, og eksisterer fortsatt, mange gude-benådete komponister gjennom historien. 
De befinner seg også innenfor sirkelen av livsviktige «påminnere» om skaperverkets hellighet og vår egen eksistens grenser og kosmiske ansvar.

Til rekken av nevnte lysbærere - kan vi åpenbart føye til mange representanter innenfor både vitenskap og menneskets mangfoldige kunstuttrykk i samspill med vår litterære diktning.  
Hvert av de nevnte menneskelig ånds-område har heldigvis ennå muligheter i seg, hver for seg, og samlet, til å kunne bringe tidens skapende og oppbyggelige krefter videre til stadig nye generasjoner, og de vil stadig kunne minne oss om ildens dobbelte-natur og vårt eget ansvar for å holde ilden skaperkraft i live.

Ildbærerne kan fortsette å peke på,  og i n d i k e r e for oss, mulige veier videre, men da må vi være villige til å lytte og innse,

at a l t  i verden er knyttet sammen og forbundet av ånd o g materie, av form o g stoff.