Arne Øgaard

36

Økologenes angst for helhet

I møte med de aktive i miljøbevegelsen opplever jeg at mange viker unna hvis det trekkes inn kristne eller andre spirituelle perspektiver. Men kan vi finne kraft til å gjøre de nødvendige samfunnsendringene ut fra et rent materialistisk livssyn?

Publisert: 28. des 2020


Erland Kiøsterud er en aktiv og reflektert stemme i forsvaret for det økologiske samspillet i naturen. Han er bevisst hva som truer vårt livsgrunnlag og i forrige nummer av Ny Tid belyser han viktige spørsmål og perspektiver. Men samtidig opplever jeg essayet som et utslag av norske miljøforkjemperes mangel på helhetsforståelse. Vår virkelighet består av både materielle og ikke-materiell realiteter, og hvis vi ikke tar med de siste, vil vi alltid komme til kort.

Utgangspunktet for Kiøsteruds essay er spørsmålet: «Hva innebærer det for mennesket å bevege seg fra en antroposentrisk – menneskesentrert – måte å være i verden på, til en økosentrisk måte å være i verden på?» Oppfølgingsspørsmålet blir da hva det økosentriske egentlig innebærer.

Kiøsterud henviser til Phillipe Decolas. Som flere andre er Decolas opptatt av menneskegrupper som lever i nær kontakt med naturen og er lite påvirket av moderne teknologi og livsform. Der finnes det eksempler på folk som har en dypere forbindelse med alt som lever i naturen, og som derfor er i stand til å samvirke med den på en konstruktiv måte. Vi finner også rester av dette i den samiske kulturen hvor det var viktig ikke å høste mer enn man trengte og naturen tålte.

Decolas deler inn naturkontakten i fire nivåer og i det fjerde nivået er denne dype forbindelsen fullstendig brutt. Vi er inne i den vitenskapelige rasjonalismens tidsalder hvor mennesket ikke lenger opplever noen enhet med naturen. Naturen blir dermed redusert til et nytteprodukt for menneskene. Natur er noe som kan omsettes som vare i en pengeøkonomi. Denne holdningen vokste fram under det som kalles opplysningstiden, og filosofer som René Descartes og Francis Bacon var markante talsmenn for den nye tidsånden. Siden har dette eskalert slik at vi i dag er i ferd med å ødelegge vårt eget livsgrunnlag.

Bevisstheten om naturens dypere lovmessigheter, og det jeg vil kalle dens guddommelig dimensjon ble fullstendig fortrengt. Det mest ekstreme uttrykket for den nye holdningen er troen på at mennesket og naturen har utviklet seg gjennom en uendelig serie av tilfeldigheter. I denne troen finnes det ingen dypere mening, og hvis alt er meningsløst, hvorfor skal vi da bry oss om med å ta vare på naturen? Skal vi ikke bare nyte mest mulig før vi sovner inn i et evig mørke? I en verden uten mening vil alt snakk om moral kunne virke som påskudd for å sikre egne interesser. Uten dypere mening, vil livet også lett kunne oppleves som tomt. Vi ser hvordan mennesker prøver å fylle tomheten med prangende forbruk og miljøbelastende opplevelser. Vi har til gjort oss avhengige av et økonomisk system som er basert på tomhetsdøyving og naturødeleggelse. Vi sager av greina vi sitter på og klarer ikke å stoppe.

Å komme ut av denne bakevja er ingen enkel operasjon, men vi kan begynne med å iaktta naturen oppmerksomt og med tid til undring. Vi skal ikke se oss mye om før vi oppdager at selv det minste i naturen er et utrykk for en omfattende visdom. Jeg våger å kalle denne guddommelig siden den overgår alt hva mennesker kan få i stand. For dyrene er denne visdommen tilgjengelig for deres instinkter, og enkelte folkegrupper har en fremdeles en viss tilgang, men det moderne kalde intellekt befinner seg på stor avstand.

Erland Kiøsterud har en fascinasjon for gammel kinesisk visdom hvor de betrakter naturen innenifra. Vi i vesten har en omfattende kunnskap om materien, det som beveges. I Østen har de derimot en gammel visdom om det som beveger, det som utvider og sammentrekker, og hvordan disse grunnprinsippene gjennomtrenger hverandre på en rekke ulike nivåer. Med dette utgangspunktet har de både i Kina og India utviklet svært avanserte former for medisin. Men deres kunnskap og praksis virker uforståelig for vesten materieorienterte blikk.

Høsten 2020 pågikk det en debatt om Terje Tvedts nye verdenshistorie, og et av spørsmålene var hvorfor den industrielle revolusjon ikke kom i Kina. For samfunn som har en dypere innsikt i naturen kan et hvert teknologisk inngrep ha virkninger vi ikke ser, og som fortidens kinesere gjerne ville unngå. Dette er en mulig teori. På Island har de en statsvolve som konsulteres før det gjørs omfattende inngrep i naturen. Hun kommuniserer med naturvesener som er usynlige for oss vanlige, men som kan gi råd om hvordan inngrepene best kan gjøres. Dette som et eksempel på at også et moderne folk kan ha noe av den gamle naturkontakten.

Kiøsterud påpeker at klassisk kinesisk språk mangler forståelse av et isolert subjekt. Det er vanskelig å forstå for oss som lever i et samfunn hvor jeg-bevisstheten markerer seg sterkt allerede fra treårsalderen. Dette samsvarer med Rudolf Steiners beskrivelser av hvordan jeg-bevisstheten utviklet seg først her i Vesten. Men etter min erfaring kan den i dag være like markant blant kinesere. Dette sterke fokuset på oss selv, går ut over omgivelsene i det meste av dagens verden. Det at mennesket er løftet ut både av naturen og fellesskapet, kan gi en sterk opplevelse av ensomhet, men det er også grunnlaget for den individuelle friheten. Frihet er en kvalitet som vi i vesten og stadig flere kinesere verdsetter høyt, men frihet innebærer ansvar og utfordringer.

Vi kan ikke frasi oss friheten. Den er et resultat av den indre evolusjonen. Vi kan heller ikke drømme om at vi skal få tilbake tidligere tiders naturkontakt. Vi må selv utvikle ny innsikt og ferdigheter til å fungere i sammenheng både med andre mennesker og med naturen. Dette innebærer at vi må oppøve evnen til å se konsekvensen av våre handlinger i et videst mulig perspektiv. Det vil si at vi ikke bare kan forholde oss til det materielle, men at vi også må oppøve en evne til å sanse den dypere visdommen som gjennomtrenger både oss og naturen. Å leve i samsvar med den visdommen vil gi en ny forståelse av begrepet moral.

Å utvide bevisstheten i denne retningen er ikke noe som går av seg selv. I min bok En tredje vei begrunner jeg hvorfor jeg anser Rudolf Steiners antroposofi som en fruktbar vei til å utvikle en mer helhetlig bevissthet. Men det finnes også andre veier. Et spørsmål er i hvilken grad kristendommen har vært en årsak til eller kan være en hjelp til å løse utfordringene. I essayet «Naturen og den kristne tradisjon» har Hjalmar Hegge har beskrevet hvordan kristenheten flere ganger har vekslet mellom kun å ha oppmerksomhet på det hinsidige og det å være omtenksomme forvaltere av naturen. Frans av Assisi er det ypperste eksemplet på det siste. Dagens pave prøver å bringe dette videre, mens i andre kristne miljøer er miljøbevisstheten lav. I noen av mine bøker gis det også innspill til hvordan et moderne kristenliv kan vendes fra fokus på egen frelse til aktiv nestekjærlig handling både overfor naturen og våre medmennesker.

Å leve i samsvar med de økologiske lovmessighetene krever en omfattende endring av vår selv- og virkelighetsforståelse. Dette er et utfordrende arbeid hvor vi vil møte mektige motkrefter både i oss og rundt oss. Det kreves noe langt mer enn å ta farvel med «en umoden og dødsridd forbrukskultur». Med dette i bakhodet og hjertet, kan jeg slutte meg til Erland Kiøsteruds avslutning på essayet hvor han skriver. «Det er vår selvforståelse som i dag står på spill. Å forlate illusjonen om at naturen er til for oss, for i stedet å forstå oss selv som en innvevd, lyttende del av naturen, er til syvende sist et spørsmål om erkjennelse, om dannelse og følsomhet, om modenhet.»

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere