Tor Albertsen

66

Om profetpresters brukbarhet

Er "profetprester" uheldige? En fare? Hva med de utdannete prestene?

Publisert: 28. des 2020

Jeg var i 16 år prest, måtte av helsemessige årsaker slutte og jeg har de 22 årene etterpå nesten ukentlig vært kirkegjenger - til både jubel og hoderystelse!

Det betydde mye for meg de 16 årene å være fagmann. Teologi og liturgi - i teori og praktikk - var min trygghet og min oppgave, og hvor mye jeg ellers ikke alltid lyktes, var mitt fag der. Det holdt meg også oppe i helsesituasjonen og i krevende arbeid som prest. Jeg kunne egentlig ikke fatte at prester uten særlig faglig teologisk grunnlag ville oppleve seg vel og trygge i yrket.

I kirkebenken nå spør jeg meg ofte: Hvor mye tas dette på alvor i prestestanden? Når jeg hører mange av prekener og lever i gudstjenestens liturgi er mange tilfeller til å grine over. Slik det fremføres får jeg det inntrykk at hensikten med gudstjenesten er at den må bli ferdig raskest mulig.

Det er her profetprestene blir spørsmålet: I gudstjenester ledet av uutdannete prestevikarer eller ordinerte ganske uutdannete blir det derimot grundig forberedte prekener og liturgi der den uutdannete lever i den. Det forundrer meg ikke at mange menigheter nettopp i "profetprestene" finner bibelkunnskap, åndelig liv, ekte sjelesorg og samtidig er han eller hun en av dem.

Jeg skjønner likevel ikke hvordan det i dag med et samfunn med så liten allmenn innsikt i trosspørsmål er mulig å være prest uten ganske grundig teologisk bakgrunn. Det tar sin tid for å finne trygghet til konsis formulering av forståelige svar på vanskelige spørsmål, og i forskjellige situasjoner som krever mot av presten for ikke å svare med svada som egentlig ikke sier noe som helst. For eksempel må treenighetslæren formuleres eller beskrives på en forståelig måte. Og mye annet kunne vært nevnt i prestens forskjellige møter og anledninger med mennesker. Uten prest med mastergrad eller mer kan menigheten heller ikke være trygg på grundig svar enten det er spørsmål innenfor Skriften, troslære eller andre tema der trosretninger delvis er uenige. Det har med at menighetene blir tatt på alvor å gjøre. 

Men kan ikke "profetpresten" i de fleste tilfellene be om litt tid for å svare og først ta en prat med en kollega om det? Eller ordne det slik at den andre utdannete presten tar en prat med den som tar opp spørsmålet? 

Eller: Er problemet å av og til måtte komme til rette med profetprester som beklageligvis er blitt prester? Det er jo prester i samme prosti som bærer byrdene. Er for mange profetprester ikke greie å hanskes med? Jeg tror det er nettopp biskopene som her må være dyktige - ikke minst i evne til å ane søkers personlighet - uten 6-7 års modning i teologisk miljø - i møte med forskjellige situasjoner som prest. Er biskopene flink nok til det?

Jeg tror likevel at pga en mangel  på mange hundre av prester om få år, vil også de med mindre utdannelse - selv om det defineres mer tydelig - være helt nødvendig for å berge folkekirken. Og det er heller ikke noe som tyder på en økning med betydning av teologiske studenter, så langt jeg skjønner. Men teologer må ha en overordnet rolle og ha rettledende ansvar innenfor de prestelige funksjoner. Kravet som "profetprester" må gå god for er å godta sin "rolle".

Og kanskje profetprestene kan være en hjelp for de utdannete til å ta sitt fag på alvor - både foran alter og på prekestol! En preken av den utdannete burde vel ha mest tyngde?


1 liker  

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere