Verdidebatt

Streiken i Kirken.

Svar til Kristin Gunnleiksrud Raaum og Marit Halvorsen Hougsnæs

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg er rystet og forundret over Kristin Gunnleiksrud Raaum offentlige standpunkt i den pågående streiken i . Hun er leder for kirkens øverste valgte styrende organ, kirkerådet og dermed leder for det som kan betegnes som «kirkens styre».

Det er svært uvanlig at en styreleder i en bedrift eller organisasjon som er rammet av streik uttaler seg i media. Den norske Kirke som selvstendig rettssubjekt taper med arbeidsgiversidens og kirkerådslederens manglende innsikt og kontakt med sine arbeidstakere både omdømme og integritet.

Arbeidsgiversiden benytter første mulighet etter etableringen av rettssubjektet til underminere fagforeningenes og de tillitsvalgtes mulighet til å promotere sin arbeidsplass som en jobb å være stolt av. Akkurat nå fremstår arbeidsgiversiden i kirken uprofesjonelt. Hvilken ideell arbeidsgiver med et massivt og økende rekrutteringsproblem gir slike signaler?

Å nekte å inngå en kollektiv lønnsavtale på dagens nivå for fremtidens arbeidstakere i kirken ligner på det vi i på 80 tallet kalte fagforeningsknusing. Det ødelegger trepartsamarbeidet som har gjort den norske samfunnsmodellen til en av de beste i verden. Vinner arbeidsgiversiden frem i denne saken vil det føre til større sosiale og økonomiske forskjeller og økende utrygghet for prester og andre arbeidstakere i den fremtidige kirken. Hougsnæs henvisning til at lønn skal kompensere for  å "leve lenger unna sitt sosiale nettverk for en kortere eller lengre periode av livet" (pressemelding 20.12) viser totalt mangel på kunnskap. Er det meningen å rekruttere Øst og sørlandsungdom til kirkelig tjeneste i nord eller skal vi ha ungdom fra hele landet til å velge kirkelig utdanning? Mener hun at en finnmarking som jobber som prest i Nord-Norge skal få mindre betalt enn kollegaen fra Oslo samme sted fordi hen er lengre unna sitt sosiale nettverk?

Streiken handler ikke om økt lønn, men om en rettferdig betaling for et yrke som gjennom alle tider har tiltrukket seg mennesker med svært høy kompetanse.

Kirken har heller ikke råd til å miste flere teologer. For vel et år siden kom det frem at i overkant av 900 av de vel 2300 utdannede teologene jobber som noe annet enn profesjonsutdanningen de er utdannet til. (Vårt Land 14.November 2019). det viser altså vel halvparten av de som utdannes til prester, sjelden eller aldri er å finne i faste stillinger i kirken.

Utdanningen er 6 år og inneholder språk, filosofi, logikk, historie, etikk, bibelfag, ledelse, kirkerett, sjelesorg/psykologi, dogmatikk m.fl. og er således en av de bredeste og stolteste utdanningene vi har på våre universiteter. Det utdannes mennesker med svært høy kompetanse i et bredt fagfelt som i utgangspunktet ikke har problemer med å finne seg en jobb. At kirken som arbeidsgiver i denne saken velger å ta en kamp på noe som fremstår som en selvfølge for det store flertall av norske prester er totalt uforståelig.

Ved presentasjon av kirkerådets budsjettforslag for 2021 i det sentrale kontaktmøtet i rettssubjektet Den Norske Kirke i november ytret undertegnede muntlig med forundring at flertallet av bispedømmene har et underforbruk på lønnsmidler i årene som har gått samtidig som det ikke var satt av penger til en påskjønnelse eller anerkjennelse av det arbeidet mange prester og andre kirkelige ansatte har stått i dette året. Isteden blir det nå kommunisert fra arbeidsgiver at vi skal snu oss rundt, avspasere timene og være borte fra jobb når vi kan! Det store kreative krafttaket som på mange områder reddet hele organisasjonen gjennom våren og sommeren blir ikke sett, anerkjent og ønsket. Isteden velger man en total konfrontasjon og tvinger arbeidstakersiden ut i en streik.

Hva som driver kirkens styreleder og arbeidsgiverforeningen til å ville individualisere prestenes lønn i en tid der vi som kirke trengs som et vern mot samfunnets stadige jag mot det perfekte og individualiserte er meg en stor gåte.  Vi registrerer også at adminstrerende direktør Ingrid Vad Nilsen sitter svært taus i båten. Signalet til oss som står i første linje, som driver kirkens arbeid på alle små og store bygder og byer over hele Norge er således mer enn tydelig: regn ikke med at det gode samarbeidet i årene som tjeneste-menn og -kvinner i staten fortsetter. Kirken vil ha individuelle avtaler der vi som arbeidstakere i kirken må skule og være mistenksomme overfor hverandre.

Vi som kirke må stå sammen og verne om våre institusjoner, trepartsamarbeidet i arbeidslivet er en av dem. Det verner ikke bare de sterke, men også de svake. Når innstegslønnen i kirkelig tjeneste senkes vil det føre til at flere kolleger får mindre betal, allerede nå. Det må både kirkerådets leder, preses, kirkerådsdirektør og administrerende direktør i arbeidsgiverorganisasjonen være seg bevisst.  Vil vi ha prester som får lønn etter sin trynefaktor eller hvor god kompis man er med stiftsdirektøren i de ulike bispedømmene?

Kirken har helt fra tidenes morgen vært tuftet på godt fellesskap og likhet. Denne streiken er for arbeidsgiversiden ikke annet enn en flau affære som raskest mulig må ta slutt. Det er ingen skam å snu, jeg oppfordrer arbeidsgiversiden til å tenke seg om og raskt akseptere arbeidstakersidens krav om en garantilønn på dagens nivå.

Eike Ziller-Off,

prest i Bærum prosti, Oslo bispedømme

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt