Hva kan vi lære av pandemien?

Koronaen har definitivt ikke vært et gode for oss. Store fysiske og psykiske menneskelige lidelser, permitteringer og  konkurser er ikke noe å rope hurra for, og vi skal ikke underslå at dette har vært vanskelig for mange. Men samtidig, pandemien har på flere måter endret måten vi lever livene våre på, og endret synet på hva som er viktig i vårt eget liv. Alt dette er ikke negativt. Og hva gjør vi når pandemien er slutt? Gjør vi akkurat som før som om ingen ting har hendt? Hvilke verdier ønsker vi å ta med oss ut av pandemien? Her er 3 punkter jeg mener vi bør ta med oss når vi bygger samfunnet etter pandemien.

Noe av det første vi som skjedde 12. mars var at vi begynte å være mer hjemme, vi reiste knapt nok lengre, verken med fly, bil eller tog. Vi fikk mer tid med de aller nærmeste, en roligere hverdag, og mer tid til å utforske nærområdet vårt. Mange fikk roligere liv og mindre stress etter nedstengingen. Dette mener jeg er en viktig verdi som vi bør ta med oss videre. Naturen utenfor stuevinduet vårt tilbyr mange spennende turopplevelser. Det nære kan ofte være vel så bra som det fjerne. I dagens vekst-samfunn har vi helt glemt verdien av å leve enkelt og nøysomt, og sette pris på det dagligdagse. Jeg sier ikke at vi skal gå 50 år tilbake i tid, men vi har utvilsomt et potensiale for å leve vel så gode liv med litt mindre stress og mas, mer tid i hage og skogen, og mer tid med de nærmeste relasjonene. En bonus er at det vil redusere fotavtrykket vårt på denne kloden, til beste for de kommende generasjonene.

Gjennom pandemien har vi virkelig fått se hvor verdifullt det er at vi har spredt bosetting i Norge. Byene har vært driverne i utviklingen av pandemien, mens mange bygder i distriktene fortsatt er uten smitte. Vi trenger ikke å se lengre enn til Belgia for å skjønne at jo tettere folk bor, jo lettere sprer smitten seg. En aktiv distriktspolitikk vil åpenbart bli enda viktigere i framtida, vi vet aldri når den neste pandemien vil ramme oss. Et levende Norge vil også være viktig for å kunne skape og utvikle et bærekraftig næringsliv som trengs i den grønne omstillingen. Vi skal ikke leve av naturen, men med naturen.

Som bonde er jeg opptatt av matproduksjon og forsyningssikkerhet. Vi har klart å levere nok mat gjennom hele pandemien, og markedsmulighetene for mange av oss er styrket som følge av stengte grenser, og at vi er mer hjemme. Grensene har riktignok ikke vært helt stengte, varetransporten har gått tilnærmet som normalt. Det skal vi være takknemlig for i et land som er avhengig av internasjonal handel, også på mat. Det vi imidlertid bør lære av denne situasjonen, er at det utenkelige kan skje. Denne gangen ble grensene stengt for persontrafikk, neste gang kan det være en krise i en annen form som gjør at varetransporten som rammes. Beredskapstankegang handler nettopp om å tenke at det utenkelige kan skje, og da er det helt avgjørende at vi sørger for størst mulig nasjonal matvareforsyning også i en normalsituasjon. Jordbruk og matvareproduksjon er langsiktig produksjon, derfor må vi sørge for at vi har et aktivt landbruk i hele landet også i de periodene det ikke er noen pandemi. Det er uten tvil mest bærekraftig at maten produseres nærmes mulig der den spises. Derfor er det viktig at vi sørger for vår egen matforsyning og samtidig tar et internasjonalt ansvar for å bidra til at også andre land kan produsere sin egen mat, gjennom fredsarbeid og bistandsarbeid i utviklingsland.

Jeg håper at vi kan bruke månedene framover til å ikke bare snakke om hvordan vi skal komme ut av krisen, men også snakke om hvilke verdier vi vil ta med oss ut av krisen.