Hvorfor avstår ikke flere kristne fra alkohol?

Vi nærmer oss jul og de faste reportasjene om hvor mange barn som gruer seg til jul fordi mor og far kanskje kommer til å drikke for mye – igjen. Akkurat som da vi nærma oss sommerferien. De har blitt et toårlig fast inventar i nettavisene, disse reportasjene, og vi leser dem – kanskje – litt mer upåvirka for hver gang. Eller i alle fall med færre konsekvenser i eget liv?

For vi – vi nyter jo bare et glass til maten. Og kun blant folk vi er trygge på og som vet hvor de har oss. Eller?

Er det så enkelt?

• - 50 000 – 150 000 barn har foreldre med risikofylt alkoholkonsum og 90 000 barn har foreldre med alkoholbrukslidelse. Disse barna er betydelig mer utsatt for vold, seksuelle overgrep, mishandling og omsorgssvikt, og de har høyere sannsynlighet for å få egne rusproblemer og psykiske lidelser.¹
• - 10 prosent av 12-18-åringer sier at de gruer seg til jul. Mer drikking hjemme og psykiske utfordringer oppgis som hovedårsakene.²
• - Mellom en fjerdedel og halvparten av voldstilfellene i hjemmet er knyttet til alkoholbruk.³
  
• 
  
• Hva gjør det med deg å lese disse faktaene? Det finnes navn bak disse tallene. Navn på små barn som er redde i eget hjem. «Trist, men hva har det med meg å gjøre,» tenker du kanskje? Jeg tror disse barna trenger at flere voksne viser at de er på deres lag, og velger bort det som gjør dem redde.
  
• Så hvorfor gjør vi ikke nettopp det? Mange kristne argumenterer med at Jesus drakk. Og ja, det stemmer. Men la oss tenke kontekst og kultur. For all forskning viser at det har stor påvirkning. Tror du for eksempel at Jesus hadde passert en hjemløs alkoholiker, for så å runde hjørnet og entre puben for å ta seg en øl? Eller tatt et glass vin sammen med venner, på besøk, i trygge omgivelser, etter å ha møtt en 17-åring som drakk for å glemme alt det vonde der hjemme?
  
• For det er slik alkohol ser ut i dagens Norge: en kilde til vold, smerte og utrygghet – OG til nytelse i små mengder, til mat, i godt lag. Er det riktig av oss å ta innover oss kun den ene sida av tankestreken? Eller kunne vi vært flere som, i empatiens navn, om så symbolsk, kunne avstått fra noe som volder så mye smerte?  
  
• 
  

«Alkohol er bondingsubstans nummer én»

Ordene er sosialantropolog Runar Døving sine. Han fortsetter med at «... avholdsfolk har store problemer på grunn av alle kontekster der alkohol er obligatorisk. (..) Majoritetskulturen er en gruppe som er veldig arrogant. Når du ikke deltar på ritualets hovedkomponent tar du også avstand fra fellesskapet".⁶

• - 1 av 5 har vært bekymret for kollegaers alkoholbruk, og 1 av 10 har følt seg ekskludert eller har uteblitt fra sosiale sammenhenger i jobbsammenheng på grunn av kollegers alkoholbruk.¹
• - Hjemmekontor senker terskelen for å drikke mer, og henvendelsene fra bekymrede arbeidsgivere og ansatte hos Akan har økt med 20 prosent fra mars til september.⁴
  
  

«Man får bedre samtaler over en øl, gjerne om tro, og det blir ikke det samme om kun den ene drikker.» Det er et annet argument jeg hører innimellom – for å ikke være avholds som kristen, altså. Men er alkohol og settinger med alkohol eneste vei til det målet? Må man bruke noe som samtidig skader så mange? For å sitere Runar Døving igjen: «Må «alt» tas over en øl?»

Forbilder etterlyses

• - 2000 unge under 30 år har vært i behandling for alkoholisme de siste tre årene, og forskere mener at kun 5 prosent av dem som sliter, tør å be om hjelp.⁵
• - Over 40 prosent av studenter har en alkoholbruk som er skadelig eller avhengighetsskapende.⁵
• - 1 av 10 unge mellom 20-30 år er bekymret for at de drikker for mye, og 1 av 3 har en venn de mener drikker for mye.⁵

Disse tallene er fra NRK-dokumentaren «Innafor: Ung alkis», som tegner et vondt bilde av hvor mange unge som har et problematisk forhold til alkohol. En av de unge festdeltakerne i dokumentaren sier:

«Når jeg møter venner nå, er det på en pils eller et glass vin. Det er det som er det sosiale nå. Jeg tror dette er den nye normalen. Et alkoholproblem uten at det synes. Det er utbredt. Det er mange skjulte alkoholikere.»

«Det er så mye vi ikke ser. Det er helt vilt,» supplerer venninna.

Er det bare jeg som tenker at utviklinga har gått vel langt? Fra noe man fant på gamledagers «fyllefester», har alkohol blitt noe som drikkes – nesten – når som helst og av hvem som helst?