Et kirkehistorisk dilemma

Dette siste var tydelig i min egen studietid på Menighetsfakultetet; i de lærebøkene i norsk kirkehistorie som da var i bruk (Aarflot-Wisløff), var omtalen av frikirkene plassert bakerst i det bindet som omtalte den tiden da flere av frikirkene ble dannet i Norge, men da som et lite tillegg, og var mye mer fokusert på en karakteristikk av deres særpreg enn på en presentasjon av deres historie. I bindet som omhandlet 1900-tallet er de nesten ikke omtalt i det hele tatt. I tillegg møtte vi frikirkene i konfesjonskunnskap, men da i beskrivelser som vektla deres særpreg, ikke deres liv og historie. Jeg er usikker på om situasjonen er så mye bedre i dag, men det er vanskelig å sammenligne for dagens studieplaner består av så mange flere småemner; nå skal en vite mindre om mer. Men noen stikkprøver viser at frikirkenes eksistens og virke er ikke mye framme. Pensum er blitt krympet, og frikirkenes plass i norsk kirkehistorie synes fortsatt minimalisert.

Dette ble så mye mer tydelig for meg mens jeg arbeidet med en biografi om metodisten Peder J. Borgen (1928-). Han vokste opp i en metodistisk familie- og kirkelig sammenheng, og har vært medlem av dette trossamfunnet hele sitt liv. Etter hvert ble han en del av vårt høyere utdanningssystem innen kristendoms­kunnskap/teologi. Som metodist ble han en ivrig forkjemper for frikirkenes plass i det norske kirkelandskap, og for religions­frihet i videre forstand. Men som metodist møtte han også i praksis hva det kunne bety at han ikke var lutheraner; på den tiden det var aktuelt tok ikke Menighetsfakultetet inn ikke-lutherske studenter, han kunne ikke få stipend etter fullført studier ved Teologisk Fakultet fordi han ikke var lutheraner, men skaffet seg midler til videre studier fra Amerika. I 1966 ble han det første medlem av en norsk frikirke som tok den teologiske doktorgrad ved Universitetet i Oslo. I 1973 ble han den første professor i kristendoms­kunnskap/Det nye testamente ved et norsk universitet. Nevnes kan også at han i 1998 ble den første frikirkelige teolog som ble slått til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden.

I norsk biografi-produksjon er det ikke skrevet mange biografier om personer fra frikirkelige minoritetsmiljø i Norge. Det betyr selvsagt ikke at det ikke har vært personer som har gjort en stor innsats både i norske frikirker og i norsk samfunnsliv for øvrig, og som også kunne fortjene en biografi. Men det har dessverre ikke blitt skrevet mye om dem. Det finnes riktignok noen mindre og forholdsvis enkle biografier av en del frikirkelige pastorer og predikanter, men de fleste av disse har et ikke lite hagiografisk (beundrende/skrytende) preg.  Av større vitenskapelige biografier fantes det inntil ganske nylig ingen.

Her er det absolutt rom for mer arbeid for de som er interessert i norsk kirkehistorie i de ulike kirkelige sammenhenger.