Verdidebatt

Krf har ikke fulgt kirken bort fra seg selv

Med bred pensel maler Kristiansen et maleri av en ekteskapsinngåelse der Ropstad gifter seg med Sylvi Listhaug. Foran alteret lover det forelskede paret å bekjempe muslimer og innvandrere til døden skiller dem ad. Siv Jensen er prest og gir dem ringene og erklærer dem for rette islamofober.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Tidligere NRK-journalist Tomm Kristiansen går til frontalangrep på Krf i Vårt land torsdag 4.12. NRK journalisten er rystet over at Krf kan gå inn for billigere vin og snus i bytte mot kvoteflyktninger. Det er ikke i Kristiansens interesse å opplyse om at prioriteringen også handler om andre forfulgte minoriteter som blant andre ahmadiyya-muslimer og jesidier. Han har nemlig gode grunner for å videreformidle Sylvi Listhaugs versjon av sin egen angivelige politiske seier.

Det som ligger til grunn for Krfs politiske veivalg er ikke Kristiansen et øyeblikk i tvil om. Det er slett ikke omtanke for minoritetsflyktninger som noen kanskje skulle være forledet til å tro. Han kan avsløre at alt dette er et ledd i Siv Jensens grumsete strategi mot islamisering. Den tidligere utenrikskorrespondenten slår fast at Ropstad og Krf går islamofobiens ærend.

Med bred pensel maler Kristiansen et maleri av en ekteskapsinngåelse der Ropstad gifter seg med Sylvi Listhaug. Foran alteret lover det forelskede paret å bekjempe muslimer og innvandrere til døden skiller dem ad. Siv Jensen er prest og gir dem ringene og erklærer dem for rette islamofober. Men på maleriet blunker Sylvi Listhaug til sin kunstner som for sent forsøker å se en annen vei, hun klarer ikke skjule sin beundring for den garvede NRK-journalistens merkelapps-retorikk.

Kristiansen tar oss etterhvert med på en historisk analyse der Krf settes under lupen bak NRK-journalistens egne brilleglass. Her forklarer han oss hvordan alt henger sammen, og slår fast at det religiøse kartet er totalt forandret. Kirkefolket har gått mot venstre mens Krf har gått mot høyre. Dette er i beste fall en halv sannhet. På de fleste felt har begge beveget seg mot venstre om vi ser på de historiske utviklingslinjene, statskirken har derimot beveget seg lenger og raskere. På en rekke områder har kirken endret syn til noe som for kort tid siden hadde vært utenkelig. At kirken skulle snu så fort i spørsmål knyttet til samlivsetikk, embetssyn, og det ufødte liv var nok i overkant av hva de mest progressive på venstresiden kunne drømme om. Kristiansen på sin side er forferdet over at Krf ikke helt klarer å følge kirken på sin heseblesende vandring mot visdommens endemål.

Krf har sine røtter fra den gjennomgripende haugianske vekkelsen. Flertallet av det såkalte fotfolket i Krf har sin tilhørighet på bedehus, i frikirker og kristne misjonsorganisasjoner. Etterhvert har man imidlertid havnet i fanget på borgerskapet påstår Kristiansen. Dette fanget har dessverre vært så behagelig at Krf ikke ble tilstrekkelig påvirket av radikaliseringen fra 1968. Statskirken derimot ble ifølge Kristiansen trukket inn i en sosial-etisk vekkelsesvind som redefinerte kristen etikk. Abort, formålsparagraf og avhold ble byttet ut med kamp mot apartheid, kamp mot atomvåpen og klimarasering. Hans Nielsen Hauge og Nils Lavik var ikke lenger premissleverandører men unge kristne studenter. De lavkirkelige ble stående igjen på perrongen og ble etter hvert ett lett bytte for amerikanske evangelikale og deres budskap om frelse, lykke og rikdom. Bedehusfolket, pinsevennene og misjonsfolket gikk glipp av hele fornyelsen, mens statskirken kom frem til sannhets erkjennelse. Slik lyder Tomm Kristiansens ord.

Det at grasrota i Krf hadde dype nok røtter til å motstå vekkelsesvinden i 68 ser ut til å falle Kristiansen tung for brystet. Hans enten/eller-retorikk har ingen rot i virkeligheten. Kristiansen vet utmerket godt at Krf er opptatt av miljø, klima, rasisme og nedrustning. Han vet også godt at Krf har gjennomgått en kontinuerlig fornyelsesprosess hvor man etter beste evne har forsøkt å formidle kristne verdier til et samfunn i rask endring, men dette passer ikke inn i forfatterens fiks ferdige narrativ. Kristiansens fremstilling er like unyansert som Listhaugs forståelse av den kristne kulturarv. Resultatet er katastrofalt ettersom Krf har havnet i klørne til Frp. Her har de ifølge Kristiansen som får bedehusets mest kompromissløse svovelpredikanter til å se puslete ut alliert seg med krefter som drives av fremmedangst.

Kristiansen har funnet ut at det er partiene på venstresiden som egentlig er de ”kristne”. Om man legger det nye testamente på siden av partiprogrammene til MDG, Rødt, SV og Ap så vil man se at det slett ikke er Marx og sterke ideologiske krefter fra nyere tid som har inspirert disse partienes verdier men en opprører fra Galilea, han bedehusfolket kaller frelser. De har ifølge Kristiansen uten å vite det blitt formet av evangeliets uimotståelige surdeigskraft. De lavkirkelige i Krf er som fariseerne i forfatterens historiske beretning, de er norgesmestere i fromhet, mens Jesus får sin plass i knapphullet og er dermed henvist til tilskuerplass i livet. Kristiansens enkle karikering av det lavkirkelige lekfolk kan ironisk nok minne om en viss spissborgerlig holdning.

Det er usikkert om Krf kommer seg over sperregrensen også ved neste valg. Om de hadde hatt større sjanser med å fronte saker som MDG, SV, Rødt og Ap gjør bedre har jeg ingen tro på. Jeg for min del er glad for at Tomm Kristiansen ikke har så mye med utformingen av Krfs politikk å gjøre. Geir Lippestad og Sentrum bør imidlertid ta kontakt så fort som mulig, for dette må jo være midt i blinken. Her vil den tidligere NRK journalisten eventuelt møte det nye borgerskapet, de kristne radikale ungdommene har nemlig blitt voksne. Budskapet deres er derimot ikke så radikalt lenger, de har rukket å bli en kompakt majoritet på forbløffende kort tid.

Hvor er Guds parti?, spør Kristiansen retorisk. Her er svaret ganske enkelt. Gud har heldigvis ikke bruk for et parti. Han har et rike, og det er ikke av denne verden. Krf på sin side må fremdeles forholde seg til de faktiske politiske realiteter, og da blir det noen hestehandler innimellom.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt