Verdidebatt

Er en kristen transetikk mulig ?

Må kirka fungere ekskluderende for personer med andre kjønnsidentiteter?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mange av oss kristne tenker i tråd med skapelsesberetningen at Gud har skapt oss til menn og kvinner. Innebærer dette at kirka må fungere ekskluderende ovenfor personer med andre kjønnsidentiteter ?

Som kristne er vi opptatt av å vise nestekjærlighet, spesielt ovenfor de mest sårbare i samfunnet. Det gir seg utslag blant annet i det diakonalt arbeidet i den enkelte menighet og i det store engasjementet for flyktninger som vi ser i Den Norske Kirke nå. Et område hvor vi derimot er langt mer unnvikende er i forhold til skeive  og kanskje spesielt transpersoner. Dette  er  beklagelig, ikke minst fordi det her dreier seg om marginaliserte minoriteter som er under stort press og i flere land møter fordømmelse og undertrykking. I Polen skjer dette med den katolske kirken sin velsignelse og i Brasil er mange kristne ivrige støttespillere til den LHBTQ fiendtlige politikken som føres av president Bolsonaro. Denne situasjonen gjør det ekstra viktig at vi som er kristne og ikke støtter  kjønnsdiskriminering våger å ta avstand fra det og være tydelige.

I forhold til aksept og inkludering av homofile vil vel de fleste si at det har  gått fremover i Den Norske Kirke så vel som i mange andre kristne trossamfunn. Den skeive bevegelsen møtes derimot med mer skepsis, noe som blant annet viste seg ved at flere kristne for en tid tilbake gav sin støtte til oppropet «Ja til tokjønnsmodellen - Nei til Radikal Kjønnsideologi» . Sistnevnte ideologi ble i oppropet spesielt knyttet til organisasjonen FRI - Foreningen for kjønns og seksualitetsmangfold.

Blant medlemmer i FRI legges det gjerne vekt på at kjønn ikke primært handler om kropp men om  identitet og at det er noe den enkelte må få frihet til å definere selv. Dette er en tilnærming som lett kan oppleves som fremmedartet  og kontraintuitiv i miljøer med et mer tradisjonelt syn på kjønn. Følgelig møtes den også med heftige protester, noe det allerede nevnte oppropet er et eksempel på.

I et demokrati har vi alltid lov å diskutere og være uenige med hverandre. Det burde slik sett ikke være noe problem verken for kristne eller andre å være uenig med FRI i dette spørsmålet. Uenigheten blir først et problem når etiske hensyn settes til side og  personer eller grupper av personer blir skadelidende.  I den ofte opphetede debatten omkring hvorvidt kjønn er kropp eller identitet skjer dette hele tiden med trans og intersex personer og andre seksuelle minoriteter som av ulike grunner  er ukomfortable i "tokjønnssystemet".

Mennesker som ikke identifiserer seg som kvinner eller menn, føler seg «født i feil kropp» eller bare føler at kroppen og identiteten deres motsier hverandre, det fins mange varianter av trans,  er blant de mest sårbare minoritetene vi har. Det ville derfor være nærliggende å tenke at vi i tråd med kristen nestekjærlighetsetikk må være støttespillere her og jobbe aktivt for aksept og inkludering, både i menighetene våre og i samfunnet mer generelt. Isteden skjer det motsatte. Fordi disse menneskene bare med sin eksistens ser ut til å motsi et virkelighetsbilde vi er fortrolige med blir mange isteden skeptiske og tilbakeholdene og i verste fall direkte negative. De som blir ofre for denne skepsisen er mennesker som allerede sliter med ekskludering og utenforskap,  gjerne unge jenter og gutter i en  utsatt livssituasjon. At vi som kristne og kirke ikke engasjerer oss  mer og stiller opp  for disse menneskene er ikke noe vi i lengden  kan leve med. Spesielt ikke med tanke på at det sannsynligvis sitter noen av de i kirkebenkene våre de fleste søndager i året.

I skapelsesberetningen i 1.Mosebok står det at Gud skapte oss til mann og kvinne. I tråd med dette har filosofen Luce Irigaray  uttalt «Menneskeheten som helhet består av kvinner og menn, og ingenting annet». Som kristne tenker nok de fleste av oss som Irigaray her, naturen så vel som menneskets natur er todelt og denne todelingen er en forutsetning for at arten vår kan leve og formere seg: «Uten kjønnsforskjell ville det ikke eksistert liv på jorden. Det er livets manifestasjon og betingelsen for dets produksjon og reproduksjon. Luft og kjønnsforskjell er kanskje de to dimensjonene som er avgjørende for livet». Må dette synet på kjønn som en opprinnelig tohet, slik vi finner det i Bibelen så vel som mange andre steder, føre til at vi ekskluderer mennesker  som ikke føler seg umiddelbart hjemme i det ?

Vi som er kristne vil jo gjerne tro at menneskene er Guds skapninger, at Gud  har skapt oss i sitt bilde. I likhet med alle andre skapninger på jorda er vi likevel både kroppslige, sårbare og dødelige. At han skapte oss som mann og kvinne betyr ikke bare at vi er kjønnede men også at vi fra begynnelsen av er flere. Menneskeheten utgjør et mangfold hvor ingen er helt lik den andre og vi er skapt for å være sammen, både med Gud og hverandre; «Gud skapte ikke mennesket men menneskene», har filosofen Hannah Arendt uttalt. Denne vekten på mangfold og relasjoner, til Gud så vel som til andre mennesker gir oss et godt utgangspunkt, ikke for ekskludering men snarere tvert imot, for solidaritet med andre, uavhengig av hvem de er eller hvordan de forstår seg selv og sitt være i verden.

Kjønn kan oppfattes som kropp, identitet, sosial konstruksjon og sikkert mye annet. Det vi derimot ikke kan komme utenom er at kjønn også er eksistensielt viktig for oss, det er noe som sitter dypt i identiteten vår og griper inn i hele vår kroppslige integritet. Denne eksistensielle dimensjonen ved kjønn, som sjelden gjøres eksplisitt, tror jeg de fleste kristne så vel som FRI aktivister kan enes om. Dette bør også kunne gi oss kristne et grunnlag for å integrere denne dimensjonen ved livet i gudstjenestene våre, i bønnene, liturgien og ritualene.

Vi sier ofte at vi ønsker at mennesker skal kunne komme til kirka med hele sine liv. For mange unge som vokser opp i dag har spørsmål omkring eget kjønn og kjønnsidentitet fått et eksistensielt alvor vi som vokste opp for en eller to generasjoner siden knapt kan forestille oss. Dette er noe vi som kristne og kirke kanskje snart må begynne å ta innover oss. Vårt bidrag her kunne f.eks være  å finne anledninger hvor vi kan be ved alteret for alle mennesker som strever med kropp og identitet, alle som på grunn av sitt kjønnsuttrykk opplever forfølgelse, vold og trakassering, alle som sliter med å akseptere seg selv. Den kjente amerikanske teologen Nadia Bolz-Weber utformet i sin menighet et eget ritual for mennesker som hadde byttet kjønn. Dette er sikkert ikke noe som passer å innføre alle steder men er et eksempel på at det går an å gjøre kirka mer åpen, mer kjønnsinkluderende og at det å gjøre noe slikt kan ha noe å si for langt flere enn den mikroskopiske minoriteten som kalles trans.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt