Tor Albertsen

66

Pandemi og ensomhet?

Selvsagt føler i år mange flere enn normalt seg ensomme. Men hvem gjelder det? Jeg mener med sikkerhet at mange opplever 2020 som det motsatte. Særlig de ensomme.

Publisert: 30. nov 2020

I reportasjer og faglige artikler tas det daglig opp problemet med krisen ved ensomhet i pandemien. Men ensomhet blir lite definert. Hvem gjelder det? Syke hjemmeboende som er vant med bistand og nødvendig hjelp fra frivillige, eldre som er vant med slekt og venner, yngre enn dem (i alle aldre) som føler seg avhengig av fellesskap for at livet skal være ekte, og så videre? 

Men de som sjelden blir nevnt er de som er ensomme mennesker og i årevis har vært det. Av forskjellige grunner. For mange oppleves denne tiden som en lettelse! Endelig andre som får oppleve hva det vil si å ikke ha noen å prate med, gråte med, holde i handa, spise sammen med, gå på tur med, løse livets problemer med, og så videre. Hvorfor ser mange aleneværende helgene som en befrielse? Fordi de vet at mange flere da er å ligne med den som alltid er det!

Jeg skulle ønske at pandemien kan ha den gode frukt at flere som har et vanlig sosialt liv får en anelse av den ensommes liv. Kanskje pandemien gir dem opplevelse av hva som er nødvendig for den som alltid er alene og hva den sosiale hjelper kan bidra med. Ikke de daglige treff, men av og til, kanskje et par dager hver måned. Ikke nødvendigvis personlige fellesskap, men tilhørighet i gruppe og fellesskap. Og livet er i den gode sirkel!

2 liker  

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere