Nils-Petter Enstad

120

Da Einar Gerhardsen ville danne regjering med KrF

Professor Nils Johan Agøy gir en god analyse av forholdet mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti (VL 20. nov.), og hvorfor dette ble så komplisert etter hvert. Dette både kunne – og kanskje også burde? – vært annerledes.

Publisert: 24. nov 2020

Da KrF ble dannet i 1933 reserverte partiet seg mot å bli definert inn i de tradisjonelle blokk-kategoriene i norsk politikk. Slik var det i mellomkrigstiden og slik var det helt til dannelsen av Lyng-regjeringen i 1963 gjorde at begivenhetenes dynamikk mer eller mindre tvang KrF inn i den borgerlige fold.
Der har man trivdes sånn passe. I 1972 dannet KrF-leder Lars Korvald med stor sinnsro landets første sentrumsregjering, noe hans elev Kjell Magne Bondevik gjentok 25 år senere. Det var denne arven daværende KrF-leder Knut Arild Hareide prøvde å løfte da han i 2018 tok til orde for KrF burde søke samarbeid med sentrum-venstre-alliansen i norsk politikk. Og det var denne arven man valgte å kaste vrak på da et meget knapt flertall på partiets ekstraordinære landsmøte samme år vedtok å gå inn i en regjering som var dominert av Fremskrittspartiet.

Samarbeid
I lokalpolitikken har det vært lange og gode tradisjoner for samarbeid mellom KrF og Arbeiderpartiet. Mange steder ser man dette samarbeidet fremdeles. Jeg har selv lest gamle referater fra rådsmøter i Østfold KrF på 1950- og 60-tallet hvor man diskuterte hvilken ordførerkandidat KrF skulle støtte: En kristen Ap-kandidat eller en «borgerlig» kandidat man ikke visste hvor sto.
            Hadde Hareide lyktes med sitt prosjekt, ville han ha bidratt til å realisere tanker og – kan vi kalle det visjoner? – som var en del av norsk politisk tenking allerede i 1945. To ganger i løpet av dette året ble Einar Gerhardsen bedt om å danne regjering. Begge gangene var KrF inne i bildet, om enn på to helt ulike måter.

Året 1945
I juni tiltrådte en såkalt «samlingsregjering» med Einar Gerhardsen som statsminister. Det var enighet om at regjeringen skulle ha statsråder fra hele den politiske bredden i Stortinget. Kommunistpartiet, som ikke var representert på Stortinget, fikk to statsråder, mens KrF, som hadde to representanter fra Hordaland, ble ikke invitert med. Det vakte reaksjoner i andre partier.
I sine memoarer gjør Gerhardsen et litt hjelpeløst forsøk på å forklare dette: Partiet «ble den gang ikke regnet som en selvstendig gruppe», skriver han.
Mindre hjelpeløst var ikke forsøket hans på å rydde opp i sin egen tabbe: I et møte med gruppeleder Nils Lavik lurte han på om ikke døveprest Conrad Bonnevie-Svendsen, som representerte Hjemmefronten i regjeringen, kunne regnes som KrFs representant. Lavik takket høflig nei.

Valgvinner
Så gikk velgerne til urnene og Gerhardsen fikk grunn til å merke seg KrFs eksistens. Partiet ble en av valgets tre vinnere i 1945. De andre to var Kommunistpartiet og Arbeiderpartiet.
I sine memoarer, skriver Gerhardsen: «Jeg har ment at (KrFs) sterke framgang i 1945 hadde sammenheng med den alminnelige radikalisering under krigen. Partiet presenterte seg som et radikalt ikke-borgerlig parti som ville legge særlig vekt på arbeidet med sosiale reformer. Noen av dem som ikke lenger ville følge de gamle borgerlige partiene, og som ikke våget å ta skrittet fullt ut og stemme Arbeiderpartiet, de valgte Kristelig Folkeparti. Det skulle vise seg at partiet ved de seinere valg ikke bare holdt stillingen fra 1945, men styrket den».
En slik analyse er det lett å slutte seg til for en som kjenner partiets historie godt.
At organisasjonen Norges Kristne Arbeideres Forbund også framsto som stor og slagkraftig i 1945 var – og ble tolket som – et vitnesbyrd som at kristne verdier var på frammarsj i krigens kjølvann. Dette måtte Arbeiderpartiet ta på alvor.

Haakon Lie lørte KrF å drive valgkamp
Hans Olav Lahlum forteller i sin Haakon Lie-biografi at Lie på sensommeren 1945 satte av mange timer til en prat med KrFs nyansatte landssekretær Olav Bryn for å kurse ham i valgkamparbeid. Lie regnet med at et parti som KrF først og fremst ville hente stemmer fra de borgerlige partiene.
            Med 76 av 150 stortingsmandater, hadde Arbeiderpartiet rent flertall i det nye Stortinget. I tillegg hadde Kommunistpartiet 11. Det sosialistiske flertallet var således både stort og bekvemt. Men Gerhardsen, som ikke hadde noen rikspolitisk erfaring da han ble statsminister, ønsket en så bred regjering som mulig, også etter valget. Han tok derfor opp med sitt landsstyre om ikke både Kommunistpartiet, Venstre og KrF burde bli innbudt til å være med i regjeringen.

Liten støtte
Trygve Lie var den eneste i landsstyret som støttet tanken om en slik bred regjering, og en prøvevotering ga bare seks stemmer til forslaget. Man fikk derfor aldri vite om en slik bred regjeringsallianse var innen rekkevidde, hvordan norsk politikk hadde sett ut i dag dersom ideen var blitt realisert eller om KrF ville blitt med i et slik prosjekt.
Om KrF skriver Gerhardsen – helt korrekt - at partiet «med Lavik og Wikborg i spissen, kjente seg den gang ikke som en del av den borgerlige blokk». Han kommer også tilbake til KrF flere ganger når han skriver om den politiske situasjonen etter valget i 1945 og framover. Både Nils Lavik og Erling Wikborg «protesterte flittig mot at (KrF) skulle bli regnet som et borgerlig parti, og førte også stort sett en selvstendig politikk», skriver han, og om Nils Lavik: «Det var mitt inntrykk at han kjente seg lykkelig når han kunne slutte seg til de synsmåter regjeringen gjorde gjeldende».

Kontra-faktisk
Man får heller ikke vite hvordan verken Arbeiderpartiets eller KrFs videre utvikling hadde blitt om så hadde skjedd. Det blir kontra-faktisk tankespinn. Fram til Hareides utspill i 2018, var valget i 2001 det nærmeste man har vært en situasjon der Gerhardsens tanke kunne blitt realisert. Da kontaktet valgtaper Stoltenberg valgvinner Bondevik og lurte på om man ikke skulle drøfte et samarbeid. Bondeviks svar var av typen «ikke ring meg, jeg ringer deg».
Noen av oss tenker likevel at det kunne slått positivt ut for både KrF og Arbeiderpartiet om enten Gerhardsen, Stoltenberg eller Hareide hadde lyktes med sine forsøk.

Litteratur:
Bondevik, Kjell Magne: Et liv i spenning (Oslo, 2006)
Enstad, Nils-Petter: Et parti for verdier og resultater. Østfold KrF gjennom 70 år (Askim, 2013)
Enstad, Nils-Petter: Rosen og korset. En fortelling om et kristent venstre i Norge (Arendal, 2019)
Gerhardsen, Einar: Fellesskap i krig og fred (Oslo, 1970)
Gerhardsen, Einar: Samarbeid og strid (Oslo, 1971)
Lahlum, Hans Olav: Haakon Lie. Historien, mytene og mennesket (Oslo, 2009)
Solhjell, Kåre Olav: Tru og makt (Oslo, 2008)

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere