Kjemper for fellesskapet

De pågående kampene mellom etiopiske regjeringsstyrker og Tigrays frigjøringsbevegelse (TPLF) handler om politisk makt, men også definisjonsmakt. Spørsmålet er: Hva er Etiopia, og hva skal Etiopia være? Om den væpnede konflikten fortsetter, øker risikoen for en stor humanitær katastrofe på Afrikas Horn og et Etiopia som rives i filler.

Sivilbefolkningen i Tigray, Etiopias nordligste provins, lider. De er ofre for en fatal konflikt iscenesatt av egne ledere med Etiopias regjering som motpart.  De siste ukers hendelser startet med noe som kan beskrives som grov «selvtekt». Da det etiopiske valget ble utsatt på grunn av Korona-pandemien, gjennomførte TPLF et ukonstitusjonelt, regionalt valg i september. Dette framsto som en provokasjon. Det hele fortsatte med et TPLF-angrep på en etiopisk militærbase 4.november, på to flyplasser (Gondar og Bahir Dar) i naboprovinsen Amhara 13.november, og senere på flyplassen i Asmara, Eritrea, 14.november.

At Etiopias statsminister fikk fredsprisen for blant annet å ha bidratt til fred med Eritrea og deres leder, Isayas Afewerki, var en stor glede for fleste krigstrøtte etiopiere og for verdenssamfunnet. Det var det ikke for TPLF, som tydeligvis opplever dette som en provokasjon. Med sitt angrep på flyplassen i Asmara bidrar TPLF nå til å internasjonalisere en intern etiopisk konflikt. Så langt har udåden ikke framprovosert eritreiske gjengjeldelse.

Det ville vært for mye forlangt at etiopiske styresmakter skulle sitte stille i båten etter dette. TPLFs opptreden måtte få noen konsekvenser. Statsministerens uttalte mål er ikke krig, men avvæpning av regionale opprørsstyrker og gjenopprettelse av lov og orden. Krigslignende handlinger mellom partene pågår nå. Titusener av mennesker flykter til Sudan mens etiopiske styrker nærmer seg provinshovedstaden Mekele. Om ikke konflikten løses raskt, kan dette få dramatiske følger. Abyi Ahmed har gitt opprørerne en frist til å overgi seg, foreløpig uten resultat. TPLF spiller lotto med egen sivilbefolkning.

Tigray-folket – en mektig minoritetsgruppe

Tigray-folket - en etnisk minoritet som utgjør 6% av landets befolkning - er ingen politisk kasteball. De har lenge vært en sentral aktør i etiopisk historieskriving. Tigray var setet for det aksumittiske rike med historiske røtter tilbake til bibelsk tid. I Tigray samles mange tråder. Her finner vi den ortodokse kirkes symbolske senter (Aksum), utgangspunktet for semittisk-etiopisk historietradisjon, og herfra ser vi den første kimen til moderne sivilisasjon og, etter hvert, «kolonial» ekspansjon. Tigray-folket har, sin begrensede størrelse til tross, alltid vært nær maktens tinder. De var garantister for det eldgamle monarkiske dynastiet, som ble avviklet ved keiser Haile Selassie fall i 1974. Deres frigjøringshær (TPLF) samvirket også med eritreiske styrker da det brutale Marxist-regimet, ledet av Mengistu Hailemaryam, ble styrtet i 1991. Men det stopper ikke her. TPLF, som i utgangspunktet var en frigjøringsbevegelse, la åpenbart vekk tanken om egen selvstendighet da de inntok lederposisjonen i en etnisk-basert føderalstat med sterk Tigray-dominans. Denne maktfordelingen varte mer eller mindre fram til Abyi Ahmed ble ny partileder og statsminister i 2018. TPLFs egen Meles Zenawi var statsminister det meste av denne perioden.

Det folket som nå lider, har med andre ord selv styrt nasjonal, etiopisk politikk med knallhard hånd en årrekke. Sivilbefolkningen i Tigray lider fordi deres ledere (TPLF) ikke ønsker å innordne seg et nasjonalt fellesskap. TPLF tok kontrollen mot slutten av revolusjonsårene og beholdt den lenge. Nå er det slutt. Her er noe av stridens kjerne.

Voksende misnøye og grasrotopprør

Misnøyen med det TPLF-dominerte regimet har økt gradvis de siste årene, og folkeopprøret måtte komme. Da Abiy Ahmed ble innsatt som statsminister og leder av EPRDF-partiet i 2018, mistet TPLF kontrollen. Abiy omformet partiet til å bli et mer inkluderende parti, kalt «Velstandspartiet» (the Prosperity Party), noe som falt TPLF tungt for brystet. Da TPLF mistet innflytelse, ga de opp hele partiprosjektet. Når de ikke lenger fikk det som de ville, tenker de alternativt. Hva er så deres planer? Det vet vi ikke helt, men de barrikaderer seg nå i Tigray, boikotter regjeringen og lar det øvrige Etiopia fremstå som fiender. At verdenssamfunnet har sympati for den lidende sivilbefolkningen i Tigray er forståelig. Deres situasjon er dypt tragisk. Men sympatien for en frigjøringsbevegelse med marxistisk forhistorie og som liker makt så lenge de kan beholde den selv, er ikke like naturlig. TPLF sitter med et stort ansvar for krisen som nå utfolder seg.

Etiopisk politikk er likevel mer kompleks enn som så. Amhara-folket, som utgjør 27% av landets befolkning, har sammen med andre semittiske folkegrupper (blant annet Tigray) dominert og styrt etiopisk politikk i århundrer. Dette på godt og vondt. Selv om også andre folkegrupper, direkte eller indirekte, har bidratt til å holde denne maktdominansen levende, var det ikke rart at det i årenes løp vokste fram en økende motstand. Særlig var dette tilfellet for den aller største gruppen, det kushittiske Oromo-folket, som utgjør 34% av befolkningen.  Oromo-folket, som i likhet med mange andre folkegrupper egentlig aldri har hatt noen sentral maktposisjon i etiopisk politikk, opplevde seg marginalisert og undertrykket. Dette kan man ha forståelse for. Derfor burde man glede seg over at Etiopia nå har fått en statsminister som selv er Oromo.

Oromofolkets nøkkelrolle

Nobelprisvinner Abyi Ahmed er en brobygger. Som etnisk oromo, med muslimsk far, ortodoks mor og som selv er protestantisk kristen, burde han ha gode forutsetninger for å være en samlende figur. Det er også det han gjerne vil. Men han har ikke bare gjort gode valg. Hans manglende kontroll på og intervensjon i lokale uroligheter rundt om i landet frustrerer mange. Drapet på den populære Oromo-artisten og aktivisten Hachulu Hundessa skapte også kolossale bølger.

Spørsmålet er om Abyi har gått for fort fram med sine reformprosesser og om han evner å få hele folket med seg. Noen vil nok hevde at han har vært for naiv, og at han hatt litt for stor tillit til folk. Dype og langvarige etniske motsetninger lar seg nemlig ikke utrydde over natten. Hans løslatelse av fengslede journalister og opposisjonspolitikere, og invitasjon av diasporapolitikere til å komme hjem for å delta i det politiske ordskiftet, for å nevne noe, var modige initiativ og viktige signaler. Noen brukt denne økte åpenheten positivt, mens andre misbrukte den i form av intrigemakeri, opphisselse av folkemasser og illegal virksomhet. Så har regjeringen måttet stramme inn igjen. Dette har selvsagt fått blandet mottakelse og blitt gjenstand for ulike fortolkninger. Abyis intensjoner og motivasjon blir ikke nødvendigvis forstått.

Hva som skjer videre, gjenstår å se. Hans eget folk, Oromo, spiller utvilsomt en viktig nøkkelrolle. Men Oromo-folket er også et splittet folk med ulike stemmer og som i likhet med TPLF har hatt sine historiske frigjøringsambisjoner. Spørsmålet er om Oromo-folket fortsatt vil kjempe sin egen frihetskamp for et fritt, selvstendig og løsrevet Oromia, eller om de fortsatt vil ha en etnisk-styrt føderalstat, men hvor de selv overtar maktposisjonen som TPLF hadde. Eller vil de kjempe for et samlet Etiopia hvor alle etiopiske borgere har like rettigheter?  Det siste er utvilsomt Abyi Ahmeds ønske. Han kjemper mot former for etnisk sjåvinisme, og for et samlet etiopisk fellesskap. Mye tyder på at den etniske baserte føderalstat har spilt falitt. Spørsmålet er om den i det hele tatt har fungert noe sted. Den er etter alt å dømme ikke rigget for samhold, likeverd, vekst og utvikling, men egnet for å bygge murer og motsetninger. Blodbadet i Rwanda er et skrekkeksempel fra nyere tids historie på hva som kan skje når etnisitet rendyrkes. Rasismens logikk skremmer.

Et afrikansk solidaritetsprosjekt

Det burde ikke være noen motsetning mellom - på den ene siden - å kjempe for egen identitet, historie, språk og kultur, og - på den andre siden - å kjempe for et samlet Etiopia hvor alle borgeres rettigheter blir ivaretatt. Selv om ideen om nasjonalstaten i sin opprinnelse er et utenlandsk fremmedelement i afrikansk kontekst, kan den også i denne konteksten framstå som et solidaritetsprosjekt om den fungerer som den skal. Et pan-etiopisk styresett hvor alle folkegrupper stilles likt, og hvor politiske saker veier tyngre enn etnisitet, ville i global målestokk framstå som et spenstig solidaritetsprosjekt.

Et enhetlig, samlet Etiopia vil i det hele tatt være avgjørende for landets felles fremtid. Ser en bort fra de nevnte gruppene Oromo, Amhara og Tigray, og i tillegg Somali-folket, som utgjør drøyt 6% av landets befolkning, tilhører over en tredjedel av landets befolkning mindre etniske grupper. Hvordan vil den politiske utviklingen påvirke disse? En etnisk føderalstat hvor «de store» tenker på seg selv og hvor de små blir uteglemt, framstår som et nokså kynisk «prosjekt». Abyi Ahmeds politiske kamp utfordrer denne etniske kynismen. For ham handler ikke dette om enkeltgruppers dominans, men om hvordan hans Medemer-filosofi - «den gode synergien»- kan bidra til at alle Etiopias mer enn 110 millioner innbyggere og cirka 90 folkegrupper kan få et godt liv og sikres en trygg framtid.

Konflikten i Tigray er derfor ingen bagatell. Den kan fort få følger for maktbalansen, ikke bare i Etiopia, men på hele Afrikas Horn. Fredsprisvinner Abyi Ahmed fortjener verdenssamfunnets sympati i sitt forsøk på å avvæpne en aggressiv frigjøringsbevegelse som spiller lotto med eget folk. Han er leder for et nasjonalt solidaritetsprosjekt. Det er også å håpe at Oromo-folket følger nøye med på tragedien som nå utfolder seg i Tigray og forstår at separatisme er en farlig blindvei.

.