Pål Georg Nyhagen

224

Gud - kvinne og mann - frihet og ansvar

At Gud ble inkarnert som mann innebærer ikke at vi i ren selvtekt skal tolke dette inn i en kirkelig kjønnskamp. Å trekke kategoriske konklusjoner her betyr faktisk at man mener å ha positiv innsikt i Guds motiver. Hvilket er grov teologisk selvtekt ut fra kjønnspolitiske posisjoner. Da Gud ble menneske anskueliggjorde og presiserte Kristus eksplisitt at alle er like, uansett kjønn og andre forskjeller.

Publisert: 20. nov 2020

En funksjonalisering av Gud ser ut til å være iboende fleres teologiske posisjoner. Både når det gjelder synet på mennesket generelt, kjønn spesielt og friheten. 

Mennesket vil bestemt ha frihet og selvstendighet, det er for selvstyrt og stolt til noe annet. Og Gud gir så friheten. Men mennesket makter ikke å forvalte gaven spesielt godt. Dets ambivalens for friheten kommer raskt til syne; det vil være fritt, men kun på egne premisser: Friheten bør altså helst kunne relativiseres subjektivt og ad hoc. Som om en felles og allmenn enighet her noen gang kan etableres?  Frihetens bakside er m.a.o. noe verre å svelge: Man vil ha frihet, men ikke alle dets medfølgende konsekvenser. Når friheten misbrukes, så roper mange så etter Gud, som snarest bør gripe inn i menneskets frihetsrom like vel. Menneskets lange vei til myndiggjøring er m.a.o. på langt nær fullført

Videre: Gud ga også mennesket innsikt i at det kun finnes én Gud - monoteismen. Men mennesket evnet tidlig ikke helt å forvalte det grensesprengende og genuint universelle i dette heller: En usalig selvovervurdering, hierarkisk tenkning og dualisme ble konsekvensen; dvs en utilbørlig intoleranse fulgte i kjølevannet av monoteismen: Mange oppfattet nemlig nå heller at nettopp deres egne gudsforestillinger og tolkninger, deres antropologi - deres etikk og måte å organisere samfunnet og livet på - var det som hadde universell gyldighet. Egoet fikk m.a.o. grep også her. Monoteismen har som bi-effekt medført ønsker om entydighet og orden på alle plan:  Og hengivenheten her har ført ut i en altomfattende konsentrasjon om bibelen som i visse tilfeller har resultert i en enten-eller tenkning som dominerer hvordan man ser på virkeligheten generelt som spesielt. 

Nå ble det Gud mot satan, det sanne mot løgnen, engler mot demoner, det gode mot det onde, etc. Den egne gruppen identifiserte seg med det sanne, gode og rettferdige i motsetning til «de andre» som representerte motpolen til alt dette gode. Slik legitimerte man glatt utstøting, vold og undertrykkelse i Guds navn: I denne uverden av svart og hvitt projiseres ofte heller det negative over på den andre. Egne oppfatninger og moral skulle gjelde alle folk til alle tider. Alt dette fremfor nødvendigheten av å integrere det onde og mørke i eget sinn, erkjenne det der og så bearbeide livet på veien i fellesskapet. Nettopp ut fra troen på Kristus.

Å forvalte sannheten om friheten og den ene Gud er altså en oppgave over ævne for flere da hybris igjen fulgte med på lasset: Man ser ned på medmennesker med andre selvforståelser, andre identiteter, oppfatninger og  forestillinger; og vil dermed endre eller «forbedre» dem i eget bilde. Dette fikk også innflytelse på hvordan menn tenkte om kjønn. Men Gud er ingen idé, en lære eller et programmatisk tankesystem som man skal akseptere eller ikke. Gud ble selv menneske. Det er det primære. Ikke om det er mann eller kvinne. For Gud er vi like. Alle. Gud elsker mennesket slik det faktisk er: Det handler ikke om å prestere, men om å ta i mot. Vi er alle sammenbundne gjennom Kristus i Guds favn. Og derfor kan man hevde at et hvert menneske er større og mer enn seg selv, og langt mer enn bare kjønn og seksualitet. Det handler ikke om kvinne og ikke om mann. Men om Guds skapning, mennesket.

Da Gud lot seg inkarnere, så bejaet Gud nettopp helheten og enheten: Og derfor inviterer Han også oss til å bli virkelige mennesker; være helt til stede i vår menneskelighet. Hvilket er det primære, hvilket kjønn og roller ikke er.

Det er dessverre lett å fastslå at for noen er kvinnelige presters synlige tilstedeværelse i kirken først og fremst der som kjønn (!), ikke som prest. Dette i motsetning til mannens kontekstuelle maktgrep hvor den suverene identifisering og forening med presterollen blir sett på som en gudegitt naturrett. At menn har hatt definisjons- og tolkningsmakt i alle år bidro ikke akkurat til nyansering og alternative vinklinger. Mannen har gjennom kirkehistorien legitimert menns posisjon og makt gjennom å høytidelig og bestemt  henvise til den evige autoritet gitt i bibelen. Dvs med en tolkningsautoritet som mannen suverent forvalter. Men ingen tolkning skjer i et vakum. Enhver tolkning har sin sosiale og personlige basis. Det er derfor avgjørende med en våkenhet ang. det sosiale og kulturelle, som det personlige. Man bør m.a.o. i lys av sin tro være kritisk til stede. Vi trenger noen prester som ikke vet hvor skapet skal stå. For som regel må andre betale prisen for det motsatte. 

At roller og oppgaver, også i tidlig sosiale kultur med preg av bias og skjevhet, ble forstått slik at det var guddommelig gitte forskjeller mellom kjønnene endrer ikke det minste på at kvinne og mann står helt like for Gud. At Gud lot seg inkarnere som mann var og er også å se som en fordring til mannen om å se mennesket gjennom Menneskesønnen selv; og dermed se kvinne og mann i lys av det å være Guds suverene skapning. Ikke foreta en legitimering av et maskulinitetsideal og betingede forestillinger som går på bekostning av kvinnen. 

Det normative ligger derimot i hvordan vi bør realisere oss som deltager i fellesskapet. Det er inkarnasjonen i mennesket som er poenget; ikke kjønnet.  Der en tekst-tolkning  går på tvers av menneskeverdet og respekt; der skal man derfor alltid velge det sistnevnte her: Det handler aldri om å være en kirke med glasert ytre: En type forent interesse-fellesskap, adskilt fra «verden», som består av de moralsk rett-troende og «egentlig» gode; fremfor et farverikt og variert fellesskap - som med nødvendighet alltid positivt utfordrer subjektiviteten og troen: 

I kirken er døren åpent for absolutt alle, her er alle velkommen uansett hvem man er og hvor man befinner seg på livets reise: Om man er kvinne eller mann, så er det alltid mennesket som er sentrum. Om du er gammel eller ung, uansett hudfarve, religiøs og kulturell bakgrunn, om man er heteroseksuell,  homoseksuell eller transe, om du tror på Gud... eller ikke helt makter det. Uansett er du alltid og ubetinget velkommen i kirken. Fordi du allerede tilhører fellesskapet. Kirken er ikke til for seg selv. Men for andre.

 

4 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere