I år sørger vi digitalt

Å miste noen er ingen liten sak. Hvert år, ved inngangen til en av årets mørkeste måneder, minnes vi de som har gått ut av tiden. Noen har mistet en livsledsager i året som ligger bak oss. Andre har mistet et barn eller et søsken for flere år siden. Alle tenner vi lys for å minnes de vi hadde kjær, og som fortatt lever sammen med oss utenfor tid og rom. 

Allehelgensdag. Det er tid for Allehelgensdagen. Tid for å tenne lys på gravplasser og i kirkerom. Tid for å sørge og for å takke for det som har vært. Som alt annet i 2020 preges også Allehelgensdagen av begrensninger og restriksjoner. Denne dagen gir oss vanligvis muligheten for å møtes. I Fransiskushjelpen pleier vi å markere dagen med et felles måltid, samvær og lystenning. I år får vi ikke det til, men må finne nye måter å være sammen på. Det være seg utendørs lystenning, en telefon til noen som er midt i sorgen eller en digital sorggruppe. 

Digital sorg. For den som sørger er den beste medisin ofte et annet menneske. Folk trenger folk. Det å dele sorgen med et annet menneske, er avgjørende for at sorgen ikke skal bli lammende. Sorgen kan deles i møte med venner og familie eller i mer strukturerte sorggrupper, der man får tid og rom til å dele erfaringer med andre som også sørger. Ved å sette navn på tanker og følelser, og bli lyttet til, forebygges risikoen for å utvikling av større problemer senere. Men hva skjer når de som sørger og går i sorggruppe, ikke lenger kan møtes ansikt til ansikt?  

Vi har drevet sorggrupper siden 1987. Men digitale sorggrupper var helt nytt for oss da vi startet opp med tilbudet i vår. Under koronakrisen ble vi tvunget til å tenke nytt og ta i bruk teknologien. Vi var usikre på om det ville være mulig å dele sorgerfaringer på denne måten. Sorg er personlig og angår oss på et svært dypt plan. Vår erfaring så langt er at det for de aller fleste har vært langt bedre å møtes digitalt enn ikke å møtes i det hele tatt. 

Færre fysiske møter. Gjennom deltagelse i digitale sorggrupper har man kontakt med andre i samme situasjon. De som deltar får bekreftet at det man sliter med i forbindelse med sorgen, er normalt. Mange får tilbake troen på at det er mulig å gå videre, selv om sorgen akkurat nå virker lammende på livet. Ved å se på andre med lenger fartstid i sorgarbeidet, tennes troen på at man selv kan komme gjennom det som ikke er til å holde ut. Det skjer også i digitale sorggrupper.  

Samtidig er det slik, med utgangspunkt i våre erfaringer så langt, at digital sorgstøtte fordrer at deltagerne også møtes fysisk med jevne mellomrom. Sommeren gav oss slike møter. Nå kommer nye vinterbegrensninger. Det skal igjen bli vanskeligere å møtes ansikt til ansikt. Da er vi glade for å kunne bygge videre på erfaringer fra i vår, og jobbe videre med kunsten å dele, sørge og være tilstede for hverandre på digitale flater.