Pål Georg Nyhagen

224

Islams hus i brann?

Det er lett å tenke at muslimer selv må ta seriøst fatt i spørsmålene om hva som er årsakene til den dårlige forfatning som deler av islams hus befinner seg i; hvilket naturlig nok burde være til islams og deres eget beste. Samt viktige ledd i det samfunnsengasjement som har sine røtter i frihet, likhet og brorskap. Men islam består av forskjellige retninger hvor av enkelte anser visse andre retninger som grov vranglære. Det er m.a.o. flere adskilte hus. Apropos: Den ene kristne kirken og de enkelte kirkesamfunn har f.eks. minimal og ingen innflytelse over andre kristne sådanne.

Publisert: 30. okt 2020

Enda en gang er vi vitner til terror utført av islamistiske militante personer. Eller forsøk på terror. For kort tid siden Paris. Og igår torsdag med flere hendelser samtidig; i Nice, Avignon og det franske konsulatet i Jeddah. 

Man må våge å påpeke at problemene skyldes ekstrem-fundamentalistiske krefter under merkelappen "islam" spesielt; krefter som desto verre holder flertallet av muslimene i et lammende kvelertak som dessverre fører til at muslimer generelt rammes negativt. Det må m.a.o. tas åpne og grundige oppgjør med den destruktive fundamentalismen internt; noe som også gjøres fra enkelte hold. Vi ser dog at de destruktive og dialogfiendtlige kreftene blir mer utagerende og kraftigere jo mer islam-teologisk motstand de møter; desto verre anses slike korrigerende og alternative islam-tolkninger som frafall og vranglære: Det finnes som kjent flere retninger i islam og skillene mellom enkelte av dem er så dype at man knapt kan anse dem som tilhørende samme religion. 

Det skjer i islam, som i kristendom og jødisk troslære: Mellom de hellige tekstene og handlingene står alltid det tolkende mennesket som suverent ene-ansvarlig: Enhver henvisning til tekster som motivasjon for undertrykkelse og vold i nået blir maktmisbruk og ansvarsfraskivelse; og desto verre er dette å fraskrive seg den suverenitet mennesket har fått fra Gud gjennom skapelsen: Vi ble skapt i Guds bilde. Intet mindre. 

Ennå er det dessverre noen politikere og journalister som går noe stille i dørene hva gjelder problemene med islam-motivert vold og terror. Sannsynligvis i frykt for å bli assosiert med høyre-ekstreme og islamofobe krefter; derfor velges mumlende taushet og i beste fall nødvendige og betingede uttalelser ad hoc når det avkreves – og deretter igjen mer enn halvveis bortvendthet. Men slik unnvikende adferd er en alvorlig feiltagelse. Man gjør nemlig implisitt voldsutøverne og gjerningsmennene til de egentlige ofre (for «vestlig rasisme og islamofobi») - og de reelle ofrene, deres pårørende og kritikere til potensielle og implisitte medansvarlige for hva ofrene for islamistisk terror utsettes for.

De tiltak man så langt har benyttet i vestlige land hva gjelder dialoglinjen fungerer ikke spesielt godt mht alle islamske miljøer. Å oppfordre til respekt for verdier og fordringer som ikke deles av alle blir sannsynligvis like vel et fånyttes tiltak? Virkeligheten er også her den øverste dommer. Ett av flere vesentlige grep er å søke årsaker. Uriktige diagnoser hjelper dog ikke, og kan i verste fall bidra til å åpne for at problemene opprettholdes - og sågar gjøre dem verre. Islamofobi er og blir selvsagt et problem, men det er ingen universalforklaring her.

De terrorister som begrunner sine handlinger ved henvisning til profeten og islam bør tas seriøst. De overdøver dessverre konstant det store flertallet av muslimer som er like gode borgere og lovlydige som alle oss andre. Man bør i tråd med dette våge å spørre om hvorfor og hvordan islamofobien oppstår og vedlikeholdes? Avvisning av all kritikk med henvisning til islamofobi er og blir direkte kontraproduktivt.

Videre: Vi ser at flere islamske land dessverre er preget av undertrykkelse, manglende demokrati og økonomisk misvekst. Kvinner, homoseksuelle og religiøse minoriterer møter sosiale og samfunnsmessige begrensninger hvor av flere fra nevnte grupper også forfølges. Vi ser at flere flykter til vesten hvor integreringen også går bra noen steder, men den fører også til nye konflikter. Her kommer flere av våre nye landsmenn i press mellom vestlige verdier og fundamentalistiske muslimer. De sistnevnte vil gjerne velge fritt blant de fordeler som det vestlige samfunnet tilbyr – her hvor vi hever frihet, likhet og brorskap høyt. Men de vil visst ikke ha pliktene som disse godene forutsetter? Ergo kan det dannes  «sosiale ghettoer» hvor eksklusiviteten i egen tro og kulturidentitet dyrkes og pleies; holdninger som så lett fører til alvorlige gjensidige samfunnsmessig betingede misforståelser og feiltolkninger, som igjen går over i motsetninger og konflikter.

Vi andre bør ha i mente at muslimer generelt forståelig nok kan være følsomme og lide av en viss forstoppelse hva gjelder kritikk; nettopp pga de grovheter som har blitt absolutt alle til del over tid. Men det må ikke resultere med en overfølsomhet som gir seg utslag i det å anse seg krenket direkte eller «på vegne av» alle muslimer generelt uansett form og innhold av kritikken: Kritikk per se er som nevnt ikke nødvendigvis uttrykk for islamofobi; det kan derimot også være vesentlige ledd i demokratiets drivende og frodrende kvaliteter. Ordet "kritikk" betyr som kjent "sondre", "sortere", "skille ut". Det var for øvrig modig pågående kritikk internt (!) i kirken som drev kirkene frem gjennom reformasjonen. Prisen ble høy, men gevinsten burde være tydelig for enhver.

Muslimer selv må ta seriøst fatt i spørsmålene om hva som er årsakene til den noe dårlige forfatning som deler av islams hus befinner seg i; evaluere og aktivt bidra til forbedringer, hvilket naturlig nok er til islams og deres eget beste. Men på den annen side, så endres få om man ikke vil eller ikke ser poenget med det? 

Kritikk, fordringer og bevegelse er dog viktige ledd i det samfunnsengasjement som har sine røtter i nettopp frihet, likhet og brorskap. Det er ikke Gud man kjemper mot når man strever for de nevnte goder og nødvendige verdiene; verken hos muslimer, jøder eller kristne. Det er makt, vanetenkning og tolkninger man vil og skal gripe fatt i. I medmenneskets og dets skaper-Guds navn. 

Vi ser at islamske grupper i Norge tar klar avstand fra terror, hvilket er utmerket. Når andre ser dette spesielt, og at dialog generelt aktivt settes i verk og opprettholdes, så innebærer slikt samfunnsdeltagelse like mye aksept, anerkjennelse som bekreftelse og støtte fra storsamfunnet. Det blir en vinn-vinn-situasjon. Vi står alle skulder ved skulder i kampen for menneskeverd og mot det som river dette gode ned. Vrangvilje og ekstremister finnes hos alle.

Gud skapte først mennesket. Ikke jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, etc. Dvs det vi alle, alle, har felles sitter i våre hjerter og det kan aldri endres. Det som skiller sitter i hodene våre; dét kan utvikles; endres.  Ekstremister og barbarer er fredens og frihetens fiender; ergo er de alltid menneskenes og Guds fiender uansett hvilket kostymelager de henter sine motivasjoner fra.

5 liker  

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere