Islamofobi og muslimhat

Regjeringen har nettopp lansert sin «handlingsplan mot muslimhat». Islamsk Råd Norge (IRN) ga et innspill til utarbeidelsen av handlingsplanen. Med sitt innspill legger IRN seg på en tydelig forbudslinje. Det er klart at den muslimske paraplyorganisasjonen ønsker at straffeloven i langt større omfang må brukes mot islammotstandere.

I «Supplerende refleksjoner og forslag til tiltak for handlingsplanen mot muslimhat» skriver IRN at de «mener hatytringer- og handlinger mot muslimer, må forstås i en større politisk kontekst og ikke kan sees på som isolerte enkelthendelser. Ytringene og handlingene et symptom på et islam- og muslimfiendtlig politisk klima. (…) De som mener man i ytringsfrihetens navn f.eks. må akseptere Koran-brenning, ignorerer således det større bildet. Disse ville neppe argumentert likt om uttalte antisemitter benyttet et offentlig torg til å spre anti-jødisk propaganda og brenne Toraen.» Ifølge IRN bør altså koranbrenning ikke bare sidestilles med antisemittiske ytringer, men representerer en helt uakseptabel bruk av ytringsfriheten som dermed bør forbys.

Under «Konkrete tiltak mot islamofobi» anmoder IRN om «å nedlegge rasistiske, inkludert islamofobe, organisasjoner». IRN gjør det klart at de ønsker å kriminalisere organisasjoner som SIAN og Den nordiske motstandsbevegelsen. I tillegg kritiserer IRN at straffeloven § 185 anvendes i for liten grad. Det uttrykkes misnøye med at «en SIAN-nestleder ble frikjent for hatefulle ytringer selv om ytringen helt åpenbart klassifiserer til å være hatefull i henhold til definisjonen av en slik ytring». Med andre ord: IRN avviser gyldigheten av tingrettens frikjennelse av SIANs Fanny Bråten for brudd på § 185.

Basert på opplysningene over kan man trygt konkludere med at IRN ønsker å innsnevre ytringsrommet her til lands. Den muslimske organisasjonen krever faktisk en innskrenkning av både ytrings- og forsamlingsfriheten til aktører de betraktes som «rasister» og/eller «islamofober». Men hva er egentlig islamofobi? Dette uttrykket (som angivelig refererer til et begrep) er ment å fange inn en overdreven, irrasjonell, nærmest sykelig frykt for eller fiendtlighet til religionen islam og dens tilhengere. Uttrykket «islamofobi» brukes med andre ord ikke bare om islamhat, men også om muslimhat - hat rettet mot en levende tilhengerne av religionen islam på bakgrunn av deres religiøse tilhørighet, altså mot en minoritetsgruppe i vårt samfunn. Såkalt islamofobi fremstilles gjerne som en form for rasisme.

Både islam og muslimer kan være (og er for noen) gjenstand for en sterk følelse som hat. Men hvor går egentlig grensen mellom disse to formene for hat? I en av de nyeste dommene på dette området trekker Høyesterett en grense mellom kritikk av «emner» på den ene side og «menneskegrupper» på den annen. Dommen falt i en sak som omhandlet grensene for religionskritikk. Nærmere bestemt handlet det om hvorvidt visse ytringer burde regnes som islamkritiske, noe Høyesterett benektet fordi ytringene var rettet mot muslimer gruppe. Men disse begrepsgrensene er flytende. Her viser faktisk IRN større innsikt enn vår høyeste rettsinstans: «Hater man en religion, forakter man som regel dem som representerer, praktiserer og forfekter religionen. I praksis skjelner ikke hat rettet mot muslimer, mellom islam og muslimer.»

Kampen mot «islamofobi» er overnasjonal, anført av OIC (Organisation of Islamic Coooperation) som består av 57 muslimske stater. Innenfor FN-systemet har OIC i en årrekke arbeidet for å innskrenke retten til å ytre seg fritt om islam. Først søkte organisasjonen å få gjennomslag for et internasjonalt forbud mot «bakvaskelse av religion», altså et slags blasfemiforbud. Da dette arbeidet ikke førte frem, la OIC om sin taktikk. I 2011 ble deres virksomhet rettet mot vedtagelse av et forbud mot «religiøst hat». Nå kunne de spille på eksisterende lover mot «hatefulle ytringer» i de fleste vestlige land, som vår egen § 185 som verner et utvalg antatt «sårbare» minoritetsgrupper, inkludert muslimer.

Interessant nok foreslo den rødgrønne regjeringen på slutten av 2008 å utvide § 185 slik at den skulle verne mot «kvalifiserte angrep på religion eller livssyn». Takket være massive protester trakk regjeringen tilbake forslaget. Men det er en konstant risiko for at en paragraf som § 185 kan komme til å fungere som et de facto blasfemiforbud, en bestemmelse som i realiteten kan ramme religionskritiske ytringer (noe man faktisk kan lese ut av to tidligere odelstingsproposisjoner, se Ot.prp. nr. 8 (2007-2008), s. 343 og Ot.prp. nr. 22 (2008-2009), s. 381, 382). Som sagt, er det ofte en glidende overgang mellom ytringer om en trosgruppe og en trosretning, som i dette tilfellet mellom religionen islam og dens fysiske «bærere», muslimer. Det er verdt å minne om politidirektør Benedicte Bjørnlands famøse operasjonsordre som påla politiet å gripe inn mot enhver offentlig koranbrenning. Politidirektøren hevdet i den forbindelse at koranbrenning i seg selv, i visse sammenhenger, kan rammes av § 185.

Fremstøtene fra såvel IRN som OIC kan sies å kombinere to typer lovgivning, en førmoderne og en moderne. Den ene typen er den eldgamle tradisjonen for å beskytte samfunnet mot ”gudsbespottelse”, hvor religion og samfunn oppfattes som nærmest to sider av samme sak. Den andre typen lovgivning er den ”antirasistiske”, som innebærer å beskytte angivelig sårbare minoritetsgrupper (inklusive religiøse) mot fenomener som «hat» og diskriminering.

Begge typer lovgivning forbyr fenomener som forhånelse og ringeakt. Disse to vage begrepene forekommer i både den tidligere blasfemiparagrafen - straffeloven § 142 som ble avskaffet i 2015 etter Al-Quaida-massakren i Charlie Hebdos redaksjonslokale - og dagens «rasismeparagraf», § 185. § 142 gjaldt det å «forhåne eller vise ringeakt» for en trosbekjennelse, mens § 185 omhandler blant annet det å «forhåne» og «fremme ringeakt» overfor en gruppe basert på visse kjennetegn, som «religion eller livssyn». I begge tilfeller dreier det seg om uklare lovformuleringer som åpner for subjektiv og vilkårlig rettsanvendelse. Men det er naturligvis en vesentlig forskjell mellom disse to typene straffebestemmelser. Blasfemiforbud verner ideer, forestillinger om det guddommelige eller et hellige, altså noe abstrakt. «Rasisme»-forbud verner derimot noe konkret, nemlig menneskegrupper.

Likevel er det her en viktig fellesnevner. Forbud mot «ringeakt» både for en guddom og en gruppe rammer ytringer på grunnlag av meningsinnhold alene. Videre tilkjenner begge typer forbud visse fenomener en særegen status som urørlige. Hverken religioner eller grupper skal utsettes for «vanhelligelse»; enhver omtale av disse skal skje innen strengt definerte rammer. Slik opprettes et sett tabuer som nidkjært voktes av dommerne gjennom straffesanksjoner mot lovovertredelser - i realiteten rene meningsforbrytelser. Tabuer (ikke minst når de opprettholdes gjennom straffebud) er kvelende for det offentlige ordskifte og stenger for fri sannhetssøken.

Forbud mot både blasfemi og «rasisme» medfører at individet båndlegges i sin livsutfoldelse. Det handler om illegitim maktutøvelse overfor samfunnets borgere. Begge typer lovgivning er med andre ord autoritære. Det er i et slikt autoritært rettsunivers IRN beveger seg. Organisasjonen krever at en hellig tekst - betraktet som evig og uforanderlig i likhet med Gud selv - skal beskyttes mot «skjending», hvilket synes å innebære et nytt blasfemiforbud. Samtidig kreves det beskyttelse av muslimer som gruppe mot «hat» og «rasisme» - dels i form av et nytt forbud mot «rasistiske» organisasjoner, dels i form av langt mer aktiv bruk av «rasismeparagrafen».

Dette fremstøtet for å innføre en ny situasjon for ytrings- og forsamlingsfrihet i Norge må avvises.  Vi bør faktisk gå diametralt motsatt vei av hva IRN forlanger. Blasfemiparagrafen er heldigvis opphevet - nå står § 185 for tur.

Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativitagere bak oppropet "Fjern 'Rasismeparagrafen'!"  (https://www.opprop.net/stats.php?id=233238)