Pål Georg Nyhagen

224

Menneskeverd, respekt og barmhjertighet relatert til det å befinne seg i et fordervelig ikke-liv uten håp

Er det virkelig den hellige og kjærlighetsfulle Guds intensjon at noen på siste drøye etappe enten panisk skal vri seg av smerter i en ikke-fungerende kropp og psykisk desperasjon eller alternativt ligge i neddopet dvale på veien til den uungåelige døden? Det er verdt å merke seg at det faktisk er den som lider over evne som må betale prisen for de andres holdninger; synsmåter som gjør den fæle prosessen en dog verre for flere lidende.

Publisert: 9. okt 2020

Hvis livsformen hos noen i visse særtilfeller er helt uforenlig med liv, skal man da ubetinget ta vare på det som er... i livets navn? Her bør man nå våge å ta debatten om den vei som anskueliggjør livets vrengebilder og skrekkens uverden for enkelte. Livet er for øvrig hele tiden under vurdering; prioriteringer i helsevesenet innebærer en verdsetting av visse pasienters liv og situasjon, og enkelte ganger vurderes livet forskjellig der og da.

Samfunnet preges positivt av behovet for meningsfull livshjelp, omsorg og støtte for å leve videre. Men ett sted møter man en endelig grense for å bidra her: For noen rammes og begrenses livet radikalt av omfattende lidelser før den kommende døden. Hva kan man så gjøre, hvorfor og på hvem sine premisser?

I debatten er irreversibel og kraftig redusert livskvalitet, uutholdelig lidelse og autonomi sentrale aspekter. Når livet i siste fase er i uavvikelig ferd med å bli uutholdelig som helhet, så fordres vi til en ny etisk refleksjon som har andre og nye premisser og som bare der er gyldige. Håpet forholder seg som kjent til det godes mulighet, men her er dét alternativet ikke-eksisterende. Det er vel få debatter som er så polariserende som eutanasi, dvs aktiv lijvsasvlutningshjelp; i den grad en slik debatt da tas i det hele tatt?

Når man kun kan holdes fra omfattende lidelser og sterke smerter gjennom såkalt terminal sedering, så blir dette med menneskeverdet et tøyelig og betinget begrep. Og det på de friske og sterkes premisser. Graden av våkenhet hos den lidende er nemlig her radikalt dempet, man blir så og si lagt i dvale til kroppen ikke lenger orker mer.

Å for enhver pris holde den sterkt lidende i live, til tross for at det nå er mer enn svært plagsomt og direkte uutholdelig bør skape refleksjon om livet og barmhjertighet hos oss andre. Respekt for den lidendes verdier og livsvalg, uttrykt i tide, bør være sentrale premisser i betenkningen. Man bør våge å ta til seg det angjeldende menneskets uutholdelige lidelse og alternativene før og til døden.

Den uhelbredelige syke og lidende som vet at resten av tiden blir preget av samme og en dog enda verre smerter ber om respekt og hjelp: Fysiske som psykiske smerter, ingen livskvalitet, puste, spise- svelge-drikkepusteproblemer, oppkast, diareer og sengeliggende uten overskudd og evne til å konsentrere seg om noe som helst 24-7 preger døgnet: Her kan så døden være en avslutning på det gode som en gang var. Alternativet blir nemlig en alt for høy pris å betale, fjernt fra den kjærlighet alle forbinder med livet og Gud. Et ja til døden som en bekreftelse av det gode livet, paradoksalt nok.

Her er det selvsagt ikke snakk om at løsningen skal være en erstatning for den nødvendige og gode palliative omsorgen; det handler derimot om den enkeltes rettighet og mulighet under strenge betingelser . Det ligger videre ikke en nødvendig konsekvens i spekulasjoner om et tenkt etisk skråplan eller opplevd sosial plikt her. Ser vi på praksis, så er det ikke slik at en ytterligere liberalisering, etter tillatelse av eutanasi under strenge betingelser, trinn for trinn skjer med matematisk konsekvens. Snarere kan det med tiden skje en presisering og innskjerping av lovverket ang. eutanasi.

Man kommer altså ikke ifra at det finnes destruktive lidelser som verken leger eller andre kan gjøre noe med. Overstiger summen av lidelsene livets verdi, når behandlingsmuligheter ikke finnes og muligheten for bedring er ikke-eksisterende, bør det kanskje være pasientens egen beslutning hva gjelder livets utgang? Autonomiprinsippet bør vel også her veie tungt? Her forutsatt at bekreftet beslutningskompetanse finnes hos vedkommende da avgjørelsen blir tatt, hvilket er et ufravikelig medmenneskelig og juridisk krav. Å bestemme selv er dog ikke alltid og ubetinget et like ubetinget og sterkt prinsipp; fordi det etter en tid kan bli vanskelig å være autonom hva gjelder den siste tiden: En pasient som først her sent i prosessen ytrer et ønske om å dø kan være et forkledd rop om ønsket nærvær og trøst. Det finnes altså flere gråsoner her, mellom legitime behandlingsalternativer og eutanasi. Vi er m.a.o. inne i et komplekst virkefelt. Men man skal ikke av den grunn unngå å tre inn i det.

Videre: Hvilken rett har vi andre til å nekte den som lider voldsomt i påvente av døden til å avslutte livet på en mer verdig måte? Er våre meninger her så avgjørende at vi har rett til å påtvinge den lidende vårt syn som desto verre bidrar til å forsterke lidelsene hos vår neste? Det er muligens noe kynisk, på trygg distansert avstand, å overlate de mest lidende til sin egen skrekkelige skjebne – og argumentere for at dette skal de bare måtte akseptere og utholde, sågar i Guds navn eventuelt? En slik bastant og firkantet Gud er fremmed for den Kristus vi møter i NT. Det er altså verdt å merke seg at det faktisk er den som lider over evne som må betale prisen for de bedrevitendes holdninger.

Så vidt jeg vet, så finnes det eksempler på lidende som har sultet og tørstet seg ihjel fordi de ikke har kunnet velge aktiv livsavslutning. Og denne veien kan ta flere uker og fordrer ikke minst en jernvilje. Har man en positiv viten om at den kompetente og ønskede livsavslutning - evaluert av en legegruppe ad hoc - bare vil være å sovne inn i kontrollerte og rolige former, så vil livsavslutningen miste mye av sin skrekk og gru. Den opphopede og påtrengende livs- og dødsangsten som produseres smertehelvete dempes.

Det handler her om å erkjenne status quo med den lidende i sentrum og i livets tjeneste akseptere at det hele en gang har en endelig slutt. Og den slutten er det kanskje den lidende som bør ha makt over?

Dødshjelpstanken representerer selvsagt ikke et menneskesyn som hyller det friske og sterke mennesket, og uthuler menneskeverdet. Det handler om et ikke-liv under helt spesielle betingelser før døden. Ei heller er det et angrep på den palliative omsorgen som virkelig gjør en meget god innsats.

Vi trenger ettertanke og debatt. Autonomiprinsippet og de voldsomme lidelsene leder dog ikke frem til et klart entydig svar hva gjelder eutanasi. Begrepene respekt, verdig død og verdighet er komplekse temaer og skal heller ikke ukvalifisert og alene brukes for å legitimere eutanasi. Man bør nå grundig heve frem temaet «livsavslutning og eutanasi» og holde den ved like på veien videre. Det handler om menneskeverd og respekt hvor alle involvertes premisser er med i ligningen.

5 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere