Verdidebatt

Mikael Bruun som tornen i kjødet for den globale kvinnefrigjøring.

Uansett hvor intenst likestillingskampen kjempes vil kvinnene stå for mesteparten av den ubetalte omsorgen i verden. Like selvfølgelig er det at de fleste terrasser i Norge vil bli spikret av menn, 90% av dekkene vil bli skiftet av menn, og bilmesser vil være mannsdominert.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det hender jeg sitter oppe i loftstua når kona har forening. Nede i stua pågår flere samtaler på en gang. Felles for de aller fleste av samtalene er at de er sentrert rundt relasjoner. Kona mi himler med øynene når jeg på telefonen i det uendelige vurderer og kommenterer min kamerats omrokkeringer på sitt lag i Fantasy Premier League.

Uansett hvor intenst likestillingskampen kjempes vil kvinnene stå for mesteparten av den ubetalte omsorgen i verden. Like selvfølgelig er det at de fleste terrasser i Norge vil bli spikret av menn, 90% av dekkene vil bli skiftet av menn, og bilmesser vil være mannsdominert. Kvinner er relasjonsorienterte, mens menn er mer opptatt av ting.  Om en vil balansere denne delen av kjønnsubalansen kjemper man en kamp mot skaperordningen. Når kvinner gir omsorg uten å ta betaling oftere enn menn handler dette mer om naturen enn undertrykkelse, slik nyhetsredaktør i Vårt Land Veslemøy Østrem indikerer sin kommentar i Vårt Land 2.10

Veslemøy Østrem skriver i sin kommentar 2.10 at likestillingen går i museskritt. For meg virker det imidlertid som om Østrem lider av fartsblindhet. Aldri før i verdenshistorien har vi sett maken til sjumilssteg når det gjelder likestilling. Det har skjedd mer de siste hundre år enn de foregående 1000 vil jeg påstå. I skrivende stund tyder det meste på at tempoet bare vil øke.

Østrem gir oss flere innsikter i hennes historiesyn. Hun har lenge trodd at fremgang går i en jevn kurve, sakte med noen små dumper på veien. Nå har den pågående pandemi fått Østrem til å tvile på sitt Hegelianske ”vi lever tross alt i 2020 historie syn”. Det er nok dette historiesynet som ligger til grunn når Østrem beklager over for de mange som er lei seg for at vi fortsatt har behov for debatter som dette. Har vi virkelig ikke kommet lenger? ”Vi vil alle ha fremgang, men om en er på feil vei, så handler fremgang om å ta en u-sving og gå tilbake til den riktige veien. I et slikt tilfelle er det den som snur først som er den mest progressive”, sier C.S. Lewis. Hans syn på fremgang gir et helt annet overlys.

Østrem bruker i det hele mange bokstaver på å male et dystert lerret. Pandemien har satt likestillingen på vent, det er de fattige, flyktningene, de eldste, barna og ikke minst kvinnene som lider sier hun. Dette globale fugleperspektivet er helt nødvendig for redaktørens narrativ som gir presten Mikael Bruun majoritetsmakten. Hennes oppkonstruerte illusjon er ikke så mye bedre enn det bakvendtlandet teologistudentene førsøkte å konstruere en drøy uke tidligere men kanskje en tanke mer sofistikert.

Trumfkortene i denne debatten heter likeverd og inkludering. Man kan ikke forstå at noen kan sette sin religiøse tolkning og religionsfrihet over disse verdiene. Dette er jo rett og slett oppsiktsvekkende ettersom hele bøtteballetten gjør nøyaktig det samme. Deres overbevisning om at kvinner skal kunne være prester ekskluderer Mikael Bruun fra presteembete.

Det virker å være ukjent for Østrem at det er den kompakte majoritet som til enhver tid bestemmer hvem som inkluderer og hvem som ekskluderer. Videre kan det virke som om begrepet likeverd handler om like rettigheter eller muligheter. Dette er jo en merkelig slutning. Min sønn på 13 er jo like mye verdt som meg selv om han ikke kan stemme ved kommende stortingsvalg.

Som redaktør i Vårt Land bør Østrem også ha en viss forståelse for at dynamikkene i Guds rike ser annerledes ut på en rekke områder. Jeg kan ikke møte opp på NLMs hovedkontor på Fjellhaug å forlange å bli sendt ut til Madagaskar fordi jeg bekjenner meg til den kristne tro. Dette krever et kall og en sendelse og vil aldri bli en rettighet. Det er ikke de som får flest stemmer som blir sendt ut som misjonærer. På samme måten mener Bruun at presteembete er et mannlig kall, dette har ingenting med at kvinnen er mindre verdt.  Østrems forsøk på å stille Bruuns overbevisning opp mot likeverd og inkludering er ikke mer enn et retorisk grep som ikke henger på greip.

Jeg er imidlertid ikke i tvil om at det billige knepet med å bruke inkludering og likeverd som brekkstang vil fungere. Mikael Bruun og hans likesinnede er bare de første som vil falle for inkluderingens og likeverdets sverd. Snart vil alle som ikke stiller seg bak den ”riktige vigselsliturgien” lide samme skjebne. Om det fortsatt da er igjen noen som forkynner at livet har to utganger, så vil disse selvsagt også bli bedt om å forlate skuta, for dette bryter jo med Østrems og majoritetens forståelse av inkludering og likeverd.

Østrem er imponert av de modige teologistudentene som visstnok skal ha blitt kalt sutrete og har blitt miskreditert på det verste. Å kaste mer ved på et bål som allerede brenner godt har aldri vært forbundet med mot. Å stå midt i bålet som Bruun men fremdeles stå for det man tror er sant er etter mitt syn det vi kan kalle modig. Teologistudentene risikerer ingen verdens ting. De har fått støtte av redaktører i Vårt land, biskoper, folket, ja nært sagt alle foruten noen få. Bruun på sin side står snart igjen med et stort studielån og ingen jobb å gå til.

Østrem skriver at majoritetsmakten tviholder på sin rett til å definere reglene. Det virker for meg som om hun virkelig tror at Bruun representerer majoriteten. For meg virker det som om mange ikke forstår at Bruun snart vil bli kastet ut av Dnk om han ikke innretter seg etter majoriteten, hvordan kan man da si at Bruun representerer majoritetsmakten?

Mot slutten løfter Østrem blikket og konkluderer. Hun konkluderer blant annet med at det alltid er noen som må bøye av. I denne saken er jeg ikke et øyeblikk i tvil om hvem det vil bli. Noen vil måtte sette behovene sine til side sier Østrem, igjen vil det bli teologistudentene og alle de andre som får behovet sitt oppfylt.

Østrem påstår at det å være en aktør i likestillingskampen gir betydelig motstand. Dette er helt riktig andre steder i verden men ikke her på berget. Det som medfører betydelig motstand her er å stille seg i veien for likestillingslokomotivet slik Bruun har gjort. Østrem sier også at strukturendringer tar enormt med tid. I denne saken tror jeg de strukturelle endringene vil komme i ekspressfart og Bruun vil være ute av strukturen før påske.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt