Svar til Nesheim og Olsen

Ingebjørg Nesheim og Svein Ove Olsen har gått hardt ut mot mitt innlegg publisert i Vårt Land 22.9. Nesheim kaller mitt innlegg «et klassisk eksempel på patriarkalsk hersketeknikk» mens Olsen mener at mitt innlegg er en «type ironiserende demagogi». Dette er helt i tråd med mine forventninger. Om man ikke går i takt klistres merkelappene på ved første anledning og man parkeres fra debatten. Nesheim som beskylder meg for å bruke en patriarkalsk hersketeknikk tar ironisk nok i bruk den mest brukte hersketeknikken nå for tiden.

Olsen tar også i bruk merkelappene og beskylder Bruun for å stå for en ”løs type fundamentalisme”. Olsen henger seg opp i at jeg har plassert studentprestene i den liberale fraksjonen. Her skurrer det ifølge Olsen. Olsen bruker mye plass på en grovinndeling av Bibelsyn som etter mitt syn ligner et grøftetildragelsesmysterium.

Olsen kan fortelle oss at det egentlig ikke er så mange liberale i norsk teologisk fauna. Med Olsens grovinndeling er det kanskje ikke så rart at det bare er Bjørn Eidsvåg og hans våpenbrødre som faller inn under denne kategorien. Olsen slår fast at det teologiske miljøet er konsensusbasert og harmoniserende tradisjonelt. Jeg går da ut i fra at lekfolk som meg selv og prester som Bruun som står for en type ”løs fundamentalisme” ikke blir regnet som verdige til være en del av det norske konsensusbaserte teologiske miljøet. Vår virkelighetsoppfatning er nemlig en helt annen.

Ifølge Nesheim skyldes avvisningen av kvinnelige prester en «inngrodd misogyni som preget det jødiske samfunnet på Jesu tid, og som apostlene og kirkefedrene tok med seg videre inn i kristendommen». Dette er et merkelig utsagn. Moseloven gav de jødiske kvinner likeverd, vern og beskyttelse på en helt annen måte sammenlignet med kvinner i omkringliggende kulturer.

Undertrykkelse av kvinner har sitt utspring i syndefallet og ikke i det jødiske samfunnet eller kirkehistorien. Uten kristendommens innflytelse i Europa ville sannsynligvis denne diskusjonen vært en umulighet. At kvinner ikke har adgang til presteembete trenger ikke ha noe med undertrykkelse å gjøre.

Nesheim beklager seg videre over den populære paven Johannes Paul II som etter manges mening ble snytt for Nobelprisen i forbindelse med avslutningen av den kalde krigen. Den populære polakken som besøkte og tilgav si egen attentatmann har ifølge Nesheim med sitt erkekonservative kvinnesyn gjort fullbyrdelsen av det frelsesverket Mesteren selv ikke klarte fullende umulig i den katolske kirke.

Nesheim insinuerer at pavens definitive doktrine om presteembete var årsaken til at han ble helgenerklært i ekspressfart. Mon tro om ikke paven med tiden vil oppleve samme skjebne som Churchill og Holberg. Vår tids nådeløse diagnoser over fortidens menn og kvinner vil kanskje kulminere med at paven havner på historiens skraphaug og blir erklært kjetter.

”Men ordinasjon av kvinner…? Det er farlig, det!”, utbryter Nesheim ironisk. Dette har jo ingenting med problemstillingen å gjøre. Det sto nylig frem en prest i den norske kirke som sa at det slettes ikke var farlig å ligge med hverandre før man giftet seg. Det at noe er ufarlig betyr ikke dermed at det er rett og sant. Prestemangel, medlemsflukt og det faktum at det finnes skarpskodde kvinnelige teologer som Nesheim påpeker gir ingen lisens til å legge presteembete ut på anbud eller behovsprøving.

Nesheim drar videre inn et eksempel fra da Ingrid Bjerkaas ble ordinert og knytter dette til Bruun. Bruun har ikke hvest til noen i denne debatten og har gjort det motsatte av å snu på hælen og gå. Nesheim som klager over patriarkalsk hersketeknikk bruker hersketeknikker selv patriarker ville nøle med, når hun bevisst knytter Bruun til en type atferd som ikke har rot i virkeligheten. Det er sikkert noen som hveser mot Bruun også, men Bruun kan selvsagt ikke bruke denne hvesingen som et argument for sin overbevisning.

Nesheim mener at avvisningen av kvinnelige prester handler mer om patriarkalske holdninger og mannlig hegemoni enn Guds ord. Hun mener apostlenes reaksjon på samtalen Jesus hadde med den samaritanske kvinnen sier sitt. Når man konkluderer som man gjør på et slikt grunnlag er det forståelig at man trenger andre innfallsvinkler.

Når ikke tekstene er i overensstemmelse med Nesheims overbevisning må det jo være noe galt med dem. Forfatterne lider av inngrodd misogyni, tekstene har ikke blitt kopiert riktig, utvelgelsen har blitt foretatt uten kvinnelig innflytelse. Nesheim referer avslutningsvis til Turid Karlsen Seim som bekrefter Nesheims narrativ. Det ser ut til at kongstanken er å svekke Bibelens autoritet og troverdighet. Når dette er gjort kan man selv forme Bibelen etter eget forgodtbefinnende.