Anita Reitan

8

Hvorfor begynner nordmenn å tro på Gud?

Publisert: 2. okt 2020

Harald Eias innslag om Gud i «Sånn er Norge» tok for seg spørsmålet «hvorfor slutter nordmenn å tro på Gud?». Det var i grunn ikke noe oppsiktsvekkende med innslaget for min del. Det kom ikke frem noen nye opplysninger eller ny informasjon. Andelen av det norske folk som tror på Gud er synkende og gudstjenester blir sett på som avleggs og kjedelige. Prester blir fremstilt som trauste og menigheten som mindre utdannet. Det ble tegnet et bilde av kristne som sårbare mennesker i krise i land uten velstand. Et innslag jeg burde ha vært godt forberedt på. Allikevel traff det meg, og jeg vet godt hvorfor. Eia satte ord på alt jeg selv har tenkt de siste årene. Tanker jeg har skammet meg over og fordommer som gjorde at jeg i lengre tid forsøkte å skjule troen. Og han gjorde det med sjarm og morsomheter.

I mange år så jeg på kirken som kjedelig. Jeg gikk aldri i kirken, bortsett fra da det var strengt nødvendig, og jeg hadde ikke noe forhold til verken prest eller den lokale kirken. Etter 15 år i bygda, hadde jeg fortsatt ikke satt mine ben i kirka. Jeg mistet ikke troen på Gud på grunn av det, for jeg tror aldri jeg har hatt den. Men slik som kirken fremsto for meg, var det heller ingen mulighet for at troen skulle vokse. Jeg levde et aktivt liv i et velfungerende samfunn og jeg så på mennesket som en ressurs i seg selv. Og jeg trodde virkelig at jeg alene var nok til å stå i livets stormer og utfordringer.

Jeg er godt utdannet, mange studiepoeng er sanket gjennom flere år, og jeg jobber i en akademisk stilling. Et utgangspunkt som gjør meg godt egnet til å ikke ha en tro. Naturvitenskap er mitt fagfelt og det har ikke vært rom for noen åndelige tanker eller sannheter. For hvordan er det mulig å blande inn Gud i avanserte beregninger og analyser, hvor jeg gjennom flere tiår er vant til å se sammenheng mellom årsak og virkning. Og hvordan kan jeg med en akademisk bakgrunn i det hele tatt tenke på å tro? 

Eia har rett når han trekker frem kriser som en inngangsport for å ha en tro. At vi som mennesker har behov for å klamre oss fast til noe som kan gi oss styrke og hjelp når vi møter motstand. At vi i kriser henvender oss til kirken og det åndelige. Jeg gjorde det selv. I min krise var det kirken som ble redningen, og det er kanskje derfor dette innslaget gikk inn på meg. For han fremstiller det så enkelt. Så simpelt.

I programmet blir tro fremstilt som om det først og fremst handler om følelser. Noe jeg til dels kan være enig i. Men er det i grunn så rart? En av de mest overraskende oppdagelsene mine da jeg ble en troende, var at tro faktisk handlet om relasjon. En åndelig relasjon. Tidligere antok jeg at tro var mer et kognitivt valg, om jeg ville tro eller ikke. Et valg jeg tok ved hjelp av logikk og argumentasjon. Men denne antakelsen var den første jeg måtte forkaste. For tro handlet om et følelsesmessig forhold til det åndelige. En følelse av kjærlighet som ikke lot seg stoppe kognitivt. Allikevel kan ikke tro være basert på følelser alene. Tro har også et stort aspekt av kunnskap, en lærdom som stiller krav til vår intellekt og evne til å resonnere.

Å bli en troende i dag er en avansert øvelse i å være annerledes. Å gå motstrøms. For selv om troen skulle vise seg å gi meg styrke til å komme gjennom min krise, ble det ingen enkel vei. Det var ikke det jeg ville eller søkte. Men dette kom innenfra og var umulig å stoppe. En sterk følelse av godhet som satte alle mine tidligere idealer og tanker på prøve. En følelse som overrumplet og utfordret meg. For var det ikke svakhet å gi etter for åndelighet? Og hvordan kunne jeg stå for at jeg trengte hjelp fra Gud for å komme meg opp igjen? I et velstående samfunn med mange ressurssterke mennesker, ble dette nesten en umulig tanke.

Så hvorfor begynner nordmenn å tro på Gud? Jeg er kanskje ikke den rette til å svare på det. For jeg hadde egentlig ingen planer om det og kjempet imot. Men lengselen jeg opplevde ble umulig å stagge. Derfor har jeg gått denne veien, fra ikke-troende til kristen. En spennende og uvanlig vei med mange oppdagelser. Og det viktigste min vandring har fortalt meg, er at det må finnes noe mer der ute. En sterk kraft som kan gi deg styrke og hvile og som kan komme når du minst aner det. En styrke vi i dag ikke opplever at vi trenger i like stor grad som før. Et behov som er kamuflert av velstand og et syn på at utdanning trumfer tro. 

Å fremstille tro på den måten Eia gjør, er noe vi kristne må tåle. Samtidig er det viktig å ikke fremstille kirker og prester som avleggs og kirkegjengere som mindre ressurssterke. Mine egne fordommer mot kristne fellesskap har jeg skamfullt forkastet, for det er ikke noe sted jeg har møtt så mange velutdannede og ressurssterke mennesker som innenfor kirken. Å ha en tro er heller ingen svakhet. Du viser styrke ved å tørre og stå for den i et samfunn hvor det stadig blir færre som tror. Og selv om tro kan komme i kriser, trenger ikke dette i seg selv å være så underlig. Det er da vi får kontakt med vårt indre og kan oppdage at vi har behov for en åndelig dimensjon. En dyp lengsel som har ligget skjult bak ulike lag av materialistiske behov. Men det som er underlig, er at det åndelige ikke forsvinner når du ikke lenger trenger det. Når du igjen er i vater i dette velstående og opplyste samfunnet. Og den følelsen, den erfaringen, er grunnen til at jeg begynte å tro på Gud og fortsatt gjør det.

6 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere