Verdidebatt

Å leve for noe større enn seg selv

KrF har blitt seg selv nærmest, skriver John Harald Bondevik, frustrert og partiløs. Ja, hvem har ikke det? Og hva er alternativet?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Som samfunnsengasjert kirkegjenger fra Sørlandet er jeg vel midt i KrFs målgruppe. Men jeg kjenner meg igjen i Bondeviks undring over retningen partiet har valgt, noen år etter at KrFU ville ha med oss som har «større drømmer enn billig bensin».

Det var derfor jeg takka ja da jeg ble spurt om å stille til valg, for noe større enn egen lommebok og forurensningsfrihet. Men det var ikke da KrF spurte jeg sa ja. Det var da MDG spurte.

Større utfordringer

For større felles utfordring enn klima- og naturkrisa skal du lete lenge etter. Det har alltid vært de svakest stilte som er mest avhengige av god politikk. Men i denne økologiske krisa trenger vi alle politikken, mer enn noen gang. Det er eksistensielt. Livet som vi kjenner det står på spill. Vi trenger vår evne til å tenke lenger enn dagens umiddelbare ønsker og følte behov. Vi trenger politikere som taler for de som ikke har en stemme: Generasjonene etter oss, og alle artene som utryddes fordi vi overbelaster jorda.

Og frustrerende få politikere tar jobben. I flere tiår er vi blitt advart mot klimaendringer. Mange har nikket alvorlig – og fortsatt som før. Det holder ikke. Er det rart de fredelige rebellene i Extinction Rebellion lenker seg til oljedepartementet?

Større nestekjærlighet

Miljøvern er solidaritet. Den samme grunnleggende solidariteten får flertallet av befolkningen til protestere på at vi bare skal ta imot 50 flyktninger fra Moria. Det undrer meg at KrFU-lederen kan være glad for å ha fått til dette? Jeg vil fortsatt ha større drømmer, og større vilje til å bidra i den internasjonale dugnaden.

Både miljø og migrasjon minner oss om det samme: Det handler ikke bare om meg, om vår lille by eller vårt lille land. Vi er til syvende og sist i samme båt her i verden. De andres problem er vårt felles problem i et globalt system.

Det minner om det jeg opplever når jeg går til kirke: Å få løfta blikket og se at livet handler om så mye mer enn meg og mitt. Den befriende horisonten som åpner seg når vi ser at alle skapninger og hele skaperverket hører med i Guds omsorg. Det motiverer også meg til å ville vandre her i verden med samme vidsyn.

Større fellesskap

Jeg tror det er flere enn oss som har vokst opp i kirke og bedehus som kan lengte etter å leve for noe større enn seg selv. Vi lever i ei fragmentert og polarisert tid, med skremmende raske endringer. Det er som det gir oss to valg: Lukke øynene og prøve å mure oss inne, eller søke sammen i mye bredere samarbeid enn før – for å møte det som kreves av oss.

Hva blir vår tids store fortelling? Jeg tror det er mye sunnere å være Generasjon Klimaopprør enn Generasjon Prestasjon: Å se oss selv som del av en større helhet. Vi er natur, og sårbart avhengige av det fantastiske, fascinerende økosystemet vi lever i. Det utfordrer, men kan også hjelpe oss å finne et hjem i verden. For meg er dette ikke til erstatning for religiøs tro, men en integrert del av den.

Jeg sier ikke at alle vil finne meninga med livet ved å melde seg inn i MDG. Men for meg bidrar engasjementet der til det utadvendte livet jeg vil leve – et liv vi ikke bare lever for oss selv.

Hildegunn Marie Tønnessen Seip, 
formannskapsmedlem i Kristiansand for MDG

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt