Verdidebatt

Kunnskapsløsheten om Midtøsten i Norge er tragisk

De norske avisenes lederartikler om den nye avtalen mellom Israel og de forente arabiske emiratene viser forakt for fred og forsoning i Midtøsten. Det er skammelig hvordan hverdagslivet til millioner i Midtøsten blir forminskes til ynkelig Trump hat.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Midtøsten omfatter mye mer enn president Trump. Millioner av mennesker lever der, og regionen er en av de mest pulserende, fascinerende og mangfoldige deler av verden, som dessverre også er blitt av de mest konfliktfylte. Dette området har endelig fått til en samarbeidsavtale. I stedet for å juble over dette, som et viktig steg i retning fred, stabilitet og framskritt, blir dette store steget fortiet og/eller latterliggjort i norsk offentlighet.  Hvorfor? Fordi 1) Trump er en part 2) Israel er en part.  To elementer eliten i Norge forakter. Jeg kommer selv fra Midtøsten, og min personlighet er sterkt preget av bakgrunnen min. Det er en bakgrunn jeg er stolt av. Gjennom samtaler med mennesker med bakgrunn fra Midtøsten, og mennesker som fremdeles lever i mitt fødeland, eller i land som Irak og Libanon, Emiratene og Israel føler jeg samme dypfølte trangen. En trang til å bruke de ressursene vi har i Midtøsten til noe godt, til å kunne leve et vanlig liv, til å kunne tilby den oppvoksende generasjonen en fremtid. Som en ung Iraker sa til meg på Twitter; «vi er krigsgenerasjonen som vil ha fred». Det er kanskje nettopp denne trangen som har gjort at Emiratene og Bahrain, to ressurssterke land i Midtøsten, har signert samarbeidsavtalen med Israel. Tre levende, progressive samfunn som sammen kan skyve Midtøsten mot en lysere fremtid, har funnet sammen. Vi er lei av krig og ustabilitet i regionen, og dersom noen kan komme opp med en måte for oss å oppnå fred og velstand, da er det bare å stille seg i gratulantenes rekker. Dessverre får jeg inntrykk av at de venstrevridde norske kommentatorene er mest opptatt av at vi skal velte oss i elendighet og krig, slik at vi kan leve ut deres revolusjonære drømmer. Det nekter vi å gjøre.

Eksempelvis kan vi betrakte dekningen av Iran og rapporteringen og vinklingen av saker som angår Iran i norsk offentlighet. Et land med et vanstyre som har tatt millioner av Iranere som gisler, under et ekstremt religiøst, militært styre, blir som oftest fremstilt som et hjelpeløst land i sammenligning med stormakter som USA og Israel. Et regime som misbruker sitt folk på det groveste, og bruker sine sårt tiltrengte ressurser på å bygge opp ekstreme paramilitære sjia grupper i Midtøsten, blir fremstilt som en stakkar i norsk offentlighet. En terrorist som Suleiman, på terrorlisten til EU, som har hatt ansvaret for drapene på tusenvis av sivile syrerne, irakerne, iranere, blir fremstilt som elsket general. Man vet ikke om man skal le eller gråte.

Iran har siden 2012 brukt 16 milliarder dollar på å bygge opp ekstreme paramilitære Sjia grupper i Jemen, hos Hootiene, i Syria for slakteren Bashar Al Assad, i Afghanistan for Fatemiyoun, i Pakistan for gruppen Zeynabiyoun, i Irak med det paramilitære PMF og i Libanon for Hizbullah og i Gaza for Hamas. Dette imens det iranske folket sulter. Libanon er i ferd ved å gå til grunne, fordi den iransk-støttede terror organisasjonen Hizbullah sitter i regjering, og ingen arabiske land har lyst å investere i landet. Hamas har grepet på palestinerne, og reklamerer for hevn og elendighet. De som protesterer blir kastet fra taket av korrupte Hamas ledere. Sønnen til Hamas høytstående grunnlegger, Soheib Yousef, flyktet fra Gaza i 2019, skremt over å ha bevitnet utallige tilfeller av underslag og enorm korrupsjon. Det har vært omfattende protester i Libanon og i Irak i 2019-2020 imot iransk innblanding. Leser man noe om dette i norsk media? Ikke et ord!  Diktatoren Khomeinis og hans etterfølger Khamaneis drøm om å kunne eksportere den religiøse revolusjonen til nabolandene og la Midtøsten brenne i flammene av sekretorisk krig, er blitt til sannhet. Og hvor ligger sympatien hos norske kommentatorer? Hos terror-staten Iran og Hamas osv. I BTs lederartikkel blir for eksempel Abraham-avtalen mellom Israel og Emiratene forminsket til «jødenes økonomiske interesser» altså; The jews are after the  money! En ville trodd at Bergens Tidene har lært sin lekse, etter Holocaust og drap på 6 millioner jøder.

Iran et av de verste landene når det gjelder brudd på menneskerettigheter

Iranere gjør opprør nesten hvert eneste år, men hvordan kan de bli kvitt mullaene, når alt mullaene svarer med er tortur og drap? Iranerne er et beskjedent folk, glade i poesi, fred, vin og litteratur. De blir møtt med køller og kuler når de krever sine grunnleggende rettigheter. Hva roper de i gatene? «Nei til Gaza, Nei til Libanon ja til Iran». Hvor er de norske kommentatorene?  Jeg har mistet tellingen over hvor mange unge menn og kvinner, som er drept i fengslene av iranske myndigheter i den senere tiden. Mellom 5000 og 7000 av dem sitter i fengsel, ifølge Reuters. Fra opprørene i 2019, der ca. 1500 ble drept i gatene. Hvor var velmenende norske kommentatorene, da den graverende Amnesty rapporten om Iran ble offentliggjort? De er opptatt av å lovprise Obama. En mann som ga mullaene i Iran billioner av dollar, for å bygge opp deres paramilitære sekterisk krigsmaskin i Midtøsten. Hadde det ikke vært for Obamas feilslåtte politikk, hadde de ikke vært i stand til å lage så mange konflikter i Midtøsten.

Som norsk-iraner er jeg stolt av å være vitne til at muslimer og jøder endelig får i stand en avtale i Midtøsten. Dette er Midtøsten på sitt beste. Gjennom oppveksten i Iran hadde jeg jødisk-iranske venner. Etter revolusjonen rømte mange av dem, av frykt for å bli henrettet. De som ble værende, måtte tone ned både tro og identitet. Jeg var vitne til at min barndomsvenn ble beskrevet som «skitten» foran meg, fordi han var jøde. Det har preget meg for livet. Hver dag på skolen, tråkket jeg på det israelske flagget og ropte død over Israel. Dette har vært en del av skolesystemet til mullaene i Iran. Vel, jeg og mange nekter å gjøre det lenger. Jeg gleder meg til å se en dag da mitt land blir kvitt bakstreverske krigs-hissende mullaer, med Nazi sympatier, slik at iranere også kan bli venner med israelere, slik vi engang kunne. Jeg er stolt av Abraham-avtalen og ser frem til å se Midtøsten blomstre etter denne avtalen, til norske kommentatorers store skrekk og forferdelse.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt