Ytringsfrihet og koranskjending. Noen eksistensielle refleksjoner.

Frihet er universelt anerkjent som et av de mest verdifulle godene i menneskelivet. Likevel erfarer vi at frihet er en krevende størrelse å håndtere i en stadig mer globalisert verden. Noen anser frihet som et ubetinget gode. Mens andre forfekter at friheten bør balanseres med mot andre goder. I den siste tid har den muslimfiendtlige organisasjonen SIAN (Stopp Islamisering av Norge) sine demonstrasjoner i Norge, hvor blant annet skjending av koranen har funnet sted, aktualisert den nødvendige samtalen om ytringsfrihet og dens grenser.

Moralsk problematisk men ikke kriminelt

Vi lever i en nyliberalistisk kontekst hvor en ensidig rettighetskultur (culture of entitlement) har langt på vei fortrengt et ansvarsperspektiv. Altså bevissthet om at mennesker bebor et normativt univers, og således er moralsk ansvarlige i den mellommenneskelige dimensjon gjennom sitt handlingsliv. Denne endimensjonale forståelsen av rettigheter bør balanseres med en samtale om ytringsfrihetens etiske og pragmatiske implikasjoner. Uttrykt annerledes, i et liberalt-demokrati har vi en rettighet til å kunne uttrykke oss om religioner og religiøse fenomener på bespottende og vanærende vis. Men bør vi uttrykke oss på en måte som med overlegg krenker hellighetene til f.eks. muslimer under dekke av opplyst religionskritikk (jf. SIANs nylige koranskjending i Oslo)? Hva slags samfunnsklima er slike ytringer med på å skape i Norge i en tid hvor verdenssivilisasjonene står nærmere hverandre mer enn noen gang tidligere, og i en tid hvor det blåser en kald vind av fremmedfiendtlighet? Se for eksempel HL-senterets rapport «Holdninger til jøder og muslimer i Norge (2017) og tenketanken Minotenks «Muslimfiendtlige holdninger i Norge – en kunnskapsgjennomgang» (2018).

Likevel er det viktig å trekke frem en distinksjon. Filosof Lars Svendsen skriver i sin pamflett Hva er Frihet? at "det liberale frihetsbegrepet angir politikkens og rettens grenser, ikke moralens. Rettens grenser bør være videre enn moralens." Dette innebærer å skjelne mellom den juridiske sfære på den ene siden og den moralske på den annen side. Å skjende Koranen i offentlighet rammes juridisk sett ikke av lovverket (jf. straffelovens paragraf 185). Altså, en slik ytringsform representerer ikke i seg selv den type skade som lovverket skal anvendes til å forhindre, f.eks. det å stimulere aktivt til aversjon og vold mot minoritetsgrupper på en måte som utgjør en tydelig trussel (slike ytringer mister således sin immunitet i henhold til skadeprinsippet). Ytringer som blant annet koranskjending bør nødvendigvis ikke tolereres moralsk sett av det sivile samfunnet. Altså, er det moralsk riktig å krenke andres helligheter, selv om man har en lovlig adgang til slike former for ytringer, simpelthen fordi en ønsker å krenke? Det sivile samfunnet kan og bør med god grunn tydelig fordømme slike handlinger, men slike ytringer forblir lovlige og kan således ikke kriminaliseres og forbys.

Koranen som muslimenes selvobjekt

Hva angår muslimenes forargelse og moralske indignasjon, så er det er nyttig å forstå at fenomenet religion og dets helligheter har i troendes liv mer med det affektive/emosjonelle nivået å gjøre, enn det rent kognitive. For troende muslimer flest er koranen ofte konstituerende for deres erfaringsverden, dvs. det som danner grunnlaget for deres identitet; det som skaper en eksistensiell erfaring av sammenheng og tilknytning til en guddommelighet. Ut fra dette perspektivet kan koranen forstås, for å bruke et psykologisk uttrykk, som et «selvobjekt». Selvobjekter kan beskrives som den betydning, verdi og funksjon et annet menneske, en ting, et dyr, en kulturmanifestasjon, en idetradisjon har for opprettholdelsen av ens opplevelse av å være et sammenhengende og meningsfylt selv. Muslimer flest har et sterkt følelsesmessig forhold til koranen, betraktet som Guds hellige ord. Dette forholdet er preget av ærefrykt, beundring og mening. Derfor er det nærmest umulig å ikke oppleve krenkelse eller provokasjon av ytringsformer som behandler koranen på nedverdigende vis da dette henger uløselig sammen med muslimenes selverfaring. Dog legitimerer ikke slike krenkelser av muslimenes selvobjekter affektivt-ladede voldelige motreaksjoner rettet mot demonstranter eller politiet. Det er altså ingen kausalitet eller determinisme som kan rettferdiggjøre slike handlinger. Vi bør unngå å henfalle i fristelsen til å bebreide – og å skrive ansvar og skyld over på omstendigheter og personer utenfor ens kontroll – som marionetter forhåndsbestemt av krefter utenfor seg selv. Slike reaksjoner, selv om slikt kommer fra en liten minoritet, forsterker stereotypiske konstruksjoner av muslimer som hypersensitive og affektive, som er kontraproduktivt i kampen mot hatpredikanter og muslimfiendtlige strømninger i samfunnet.

Ytringsfrihet med ansvarsbevissthet

Å bruke ens ytringsfrihet med omhu betyr ikke å underkjenne viktigheten av opplyst religionskritikk. En konsekvent bruk av ytringsfrihet innebærer å kritisere destruktive psyko-sosiale religiøse praksiser på en måte som samtidig anerkjenner religionens positive ressurser, og dens meningsskapende funksjon for troende mennesker. Samtidig er det av vesentlig verdi å opprettholde et tydelig skille mellom kritikk av religiøse dogmer, doktriner, leveregler og praksiser på den ene siden og dehumanisering av troende og krenkelser av menneskets verdighet på den annen. Frihet til ytring impliserer også et ansvar overfor hvordan vi velger å beskrive ulike mennesker og fenomener. Viktor Frankl – for å påminne oss om at frihet og ansvar er to sider av samme mynt – hevder i sin bok Man`s Search for Meaning at «Frihetsgudinnen» på Liberty Island på østkysten burde balanseres med en «ansvarsgudinne» på vestkysten. Dette kan oppleves som en krevende øvelse i den offentlige islam-samtalen som er polarisert, men vi bør i det minste forsøke å realisere dette idealet i den utstrekning det er mulig, som er det liberale demokratiet og et anstendig samfunn verdig.

Eksistensiell interdependens som et grunnvilkår 

I sin bok Den Etiske Fordring skriver filosofen Knud Løgstrup at «Det er en alminnelig filosofisk iakttakelse at de mest grunnleggende fenomenene som hører vår eksistens til, er de vi blir oppmerksomme på sist og med størst vanskelighet.» I vår vestlige kulturkrets er tanken om menneskets totale selvtilstrekkelighet, i enhver vesentlig og etisk forstand, et ideal. Et fundamentalt menneskelig grunnvilkår (eksistensialer) som ofte blir neglisjert i vår vestlige kultur er eksistensiell interdependens. Altså, menneskenes eksistens kjennetegnes ved deres tilstedeværelse i en kontekst av relasjoner som vi er «kastet inn» i. Vår «kastethet» innebærer at vi er grunnleggende sett relasjonelle vesener, som eksisterer i utallige nettverk og relasjoner. Vi er innviklet i hverandres liv. Fra vi er født og kastet inn i tilværelsen, fra før vi er kastet inn, er livene våre allerede sammenvevd med andres. Uten denne eksistensielle relasjonalitet til andre mennesker, ville også vår individualitet dunste bort simpelthen fordi vi er avhengige av hverandre og således defineres ut fra våre relasjoner til andre mennesker. Dette innebærer slett ikke at individer ikke er selvstyrte, selvstendige og autonome, men at autentisk frihet springer ut av vår innbyrdes avhengighet, at «vi er hverandres liv og hverandres skjebne.». Det vil si, eksistens impliserer den etiske fordring, begrunnet i det ansvaret som springer ut av frihetens grunnvilkår om å respektere andres frihet til å nå utover seg selv (idealet om transcendens). Idealet om transcendens er et allmennmenneskelig ideal og en eksistensberettigelse som innebærer å overskride seg selv mot det en ennå ikke er. Sagt med andre ord, et individ skal ikke stivne i sin faktisitet, men snarere ha muligheter for å overskride den eksisterende situasjon, å transcendere faktisiteten. Det er gjennom denne kreative akten, denne skapende spontaniteten, at mennesker blir det de "er", frie og ansvarlige vesener.

Dette betyr mer konkret at koblingen mellom hatytringer som eksponeres i mediene og voldelige angrep på sårbare minoriteter ikke bør neglisjeres under påskudd av ytringsfrihet. Heller ikke bør hatytringer som f.eks. SIAN spyr ut i offentligheten, og hvordan det kan medvirke til at fordommer bidrar til de-sensitivitet (mennesker kan bli immune mot hatprat og internaliserer det hatske budskapet), feies under teppet. Vi vet at fiendtlig og rasistisk-motivert retorikk overfor minoriteter og sårbare grupper i et samfunn påvirker deres psyko-sosiale livskvalitet og ikke minst deres muligheter for transcendens henimot en åpen framtid, dvs. frihet til å forfølge de målene og preferansene den enkelte selv betrakter som verdifulle og meningsfulle i livet, som også kalles for frihetenes mulighetsaspekt.

En samordnet innsats for et fritt og anstendig samfunn

På dette punkt kan og bør religiøse og ikke-religiøse mennesker stå sammen i det offentlige rom i kampen for å danne en felles front mot dehumanisering og rasistisk retorikk. Denne kampen skaper mening og har relevans såfremt vi tar innover oss vårt eksistensielle ansvar overfor medmennesker: en uavsluttet forpliktelse for å redusere vekstmuligheter for tendenser som frarøver mennesker deres verdighet og frihet, et liv hvor man lever sitt liv i samsvar med sine egne verdier og livsprosjekter (såfremt disse ikke krenker andres fundamentale rettigheter). For det er gjennom å anerkjenne den andre at vi tar aktivt form. Som den franske eksistensialistiske filosofen Simone de Beauvoir uttrykte det: «Ens liv har verdi så lenge man også tillegger andres liv verdi, gjennom kjærlighet, vennskap, indignasjon og medfølelse.» En slik samordnet innsats er en dyd av nødvendighet.