Lovforslaget om transpersoner truer ytringsfriheten

Denne høsten skal Stortinget behandle et lovforslag om å styrke det strafferettslige vernet av minoritetsgrupper basert på seksualitet og kjønn. Én av de foreslåtte endringene er innlemmelse av «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» i straffeloven § 185 om «diskriminerende eller hatefulle ytringer». På Verdidebatt 8. september forsvarer Ingvild Endestad, leder i FRI - Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, lovforslaget. Hennes argumentasjon hviler på delvis feilaktige premisser.

Endestad hevder: «Hatkriminalitet defineres enkelt som å utsette andre for straffbare handlinger eller ytringer som er motivert av et hat mot gruppen et menneske tilhører.» Selv om «hatefulle ytringer» ofte omtales som en form for «hatkriminalitet», dreier det seg om to ulike kategorier i juridisk forstand. Handlinger klassifisert som «hatkriminalitet» vurderes strafferettslig ut fra motivasjon. «Hatefulle ytringer» vurderes derimot på selvstendig grunnlag, som enkeltstående uttrykk - helt uavhengig av avsenders motivasjon. Man behøver altså ikke å ha en «hatefull» motivasjon for å overtre paragrafen om «hatefulle» ytringer.

Endestad viser til at domstolene har «trukket et skille mellom kritiske ytringer om et emne, enten dette er av politisk, kulturell, religiøs eller annen art, og ytringer som angriper en eller flere personer.» I en av årets dommer etter § 185 (i en sak som gjaldt grensene for religionskritikk) fremhever Høyesterett at det «må ses hen til om ytringene retter seg mot trosretningen eller mot menneskegruppers egenskaper og adferd. Dersom det påstås kriminell adferd i en gruppe eller gruppen omtales på fordømmende måte, vil grensene for hva som er straffbart, raskt kunne være overtrådt.» Grensedragningen mellom ytringer om «emner» og «menneskegrupper» er i praksis uhyre problematisk, noe som illustreres av dagens opphetede «transdebatt».

Sterkt negative ytringer om fenomenet transkjønnethet vil lett kunne oppfattes som rettet også mot transpersoner, altså en «menneskegruppe». Annerledes formulert: Det er flytende grenser mellom det som uttales om en egenskap som kjønn og om den som besitter denne egenskapen, altså «har» dette kjønnet. I samfunnsdebatten fremsettes med jevne mellomrom anklager om «transfobi» eller «transhat» - dels mot ytringer om det å være transkjønnet, dels mot transkjønnede personer, noe som igjen viser hvor sammenfiltret de to begrepene i realiteten er. I tillegg er § 185 en særdeles uklart formulert og høyst elastisk straffebestemmelse. Hvis denne utvides som foreslått, vil usikkerheten melde seg: Hvilke ytringer som eksplisitt refererer til transpersoner, kan rammes av paragrafen? Vil det fremdeles være lov å uttale at for eksempel transpersoner er mentalt syke, at transkvinner egentlig er menn, og at det er forkastelig å la transkvinner få bruke damegarderober?

Endestad skriver at selv om homofile ble tilkjent vern i § 135 a (forløperen til § 185) på 80-tallet, «har det verken vært forbudt å mene at ekteskapet er mellom mann og kvinne eller å tolke eller lese tekster fra bibelen som man mener taler mot homofili». Det er riktig. Likevel er fremstillingen misvisende av to grunner.

I 1984 ble pastor Hans Bratterud domfelt etter § 185 av Høyesterett for følgende ytringer: «Så vil vi gjerne oppfordre alle de kristne - de som virkelig tror på Gud å bryte denne djevelske makten som homofilien representerer i dette land. Og vi vil også be om at alle som representerer denne åndsretning blir fjernet fra ledende stillinger i landet vårt.» Bratterud-saken er høyst relevant i denne sammenheng. Ikke bare gjaldt den homofiles vern mot «hatefulle ytringer». Saken viser også hvor nær forbindelsen kan være mellom ytringer om et emne (homofili) og en gruppe (homofile). Bratterud ble altså dømt for både et utsagn om homofili som «åndsretning» og et utsagn om representanter for denne «åndsretningen». Den glidende overgangen mellom «menneskegruppe» og «emne», som Bratterud-saken viser, kan også fort gjøre seg gjeldende i eventuelle dommer som omhandler ytringer om transpersoner.

Det er et faktum at § 185 er blitt brukt av domstolene i et langt større omfang etter 2010 enn i foregående tiår. Hyppigere anvendelse av denne typen lover er en vesteuropeisk trend i tiden. Men motstanden er også voksende. Vi ser det blant annet i Skottland hvor et lovforslag som blant annet innbefatter kriminalisering av «stirring up hatred» mot utvalgte minoritetsgrupper, er blitt møtt med kraftige protester fra ulike hold. Blant gruppene som foreslås vernet i det skotske lovforslaget, er for øvrig transpersoner.

Når først en minoritetsvernende bestemmelse som § 185 eksisterer og er utformet slik den gjør, kan jeg forstå at også transpersoner mener de må beskyttelse etter paragrafen. Å avvise denne gruppen mennesker, hvorav en del unektelig har en vanskelig livssituasjon på ulike måter, vil være diskriminerende. Men med sin gruppeselektive utforming er faktisk § 185 i seg selv diskriminerende. En bestemmelse som gir særskilt rettsvern til visse grupper i befolkningen, bryter med det grunnleggende prinsippet om likhet for loven.

Hva blir den neste gruppen som krever vern etter § 185? Enkelte aktører arbeider allerede for å inkludere «kjønn», som i praksis vil si kvinner, i denne paragrafen. Hvor mange flere grupper skal egentlig innlemmes i denne bestemmelsen? Stortinget bør nå skjære gjennom en gang for alle og oppheve selve § 185. Først da får vi en likebehandling av alle borgere i dette landet.

Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet «Fjern ‘Rasismeparagrafen’!» (https://www.opprop.net/stats.php?id=233238)