Verdidebatt

Motet å være til: Regnbuen som Guds signatur på sine løfter og bejaelsen av sin skapning

I inkarnasjonen har Gud illustrert Hans allerede iboende «nervetråder» i menneskets og jordens legeme. Det er derfor Kristus som gledes eller rammes av det jeg gjør med mitt medmenneske. Han taler om å være engasjert og involvert i Guds kjærlighet hvor det aldri kan finnes diskriminering; nettopp fordi Han kommer for å rive gjerdene mellom menneskene og forhenget mellom mennesker og Gud. Nådens virkning gjør oss ikke til tilskuere til frelse og Guds verk, men til aktive deltagere. Det finnes derfor to posisjoner hvor absolutt alle er like: I synden og i nåden. I nattverden kommer vi dermed ikke med annet enn oss selv: Der møter vår historie Guds historie. Vår biografi omfavnes av Guds.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Til Greta Aune Jotun og andre interesserte: Vi skal ikke forholde oss til Guds Ord. Men til innholdet av Guds ord. Enhver bør dog alltid ha følgende i mente: Man bør i ny og ne se etter hvilke teologiske konvensjoner og vanetolkninger som ureflektert rår i sitt trosmiljø. Enkelte av disse kan nemlig umerkelig ha fått funksjon som ufeilbarlig tolkningsinstans - med navn «Guds Ord, tradisjon og bekjennelse». Lignelser, fortellinger og tolkninger fra NT har ikke sjeldent fått en annen funksjon enn den opprinnelige gjennom at de har fått rollen som absolutte og tidløse sannheter.

Der alle tenker likt tenker som kjent få mye. Ser man i NT, så måler ikke Jesus Guds Ord etter bokstaven. Han, som er ypperstepresten per se og den levende Guds Ord, korrigerer derimot misbruk av hellige tekster presentert som «Guds Ord»: Det levende nærvær har forkjørsrett i forhold til tekstbruk ad hoc. Leser man «som det står», så begår man for øvrig et radikalt feiltrinn; man glemmer at man som engasjert leser alltid er den utvelgende og tolkende instans. Historien viser da også entydig at misoppfatninger, feil og forenklinger lett oppstår; med voldsomme konsekvenser for enkeltmennesker og folkegrupper. Det er heller ikke mulig å forholde seg objektivt til et emne som har Gud i fokus fordi det nødvendigvis blir subjektivt. Vi forholder oss altså som hele mennesker til Han som ER sannheten, veien og livet. Dvs til det levende Guds Ord som aldri kan oppheves, selv ikke etter forsøket på å klynge Gud selv opp på et kors.

Virkeligheten har vi rett foran oss og det er gjennom aktiv deltagelse vi finner vår neste og oss selv - og dermed Gud. Men den fromhet som ureflektert filtrerer virkeligheten gjennom et trosparadigme forut for erfaring stiller seg lett i veien for kjærligheten og dermed for Gud selv. Noen elsker visst bibelens tekster og rettledning med en så varm hengivelse at ens medmenneske, en selv og Gud blir stilt i skyggen. Men vi ser tydelig at Jesus ikke måler verken virkelighet eller mennesket etter bokstaven, men etter Guds vilje som ikke er gjenstand for manipulering eller maktbruk. Kristus´ deltagelse bunner i en resonans med Guds elskede skapning samt aksept grunnet i kjærligheten og nåden selv. Han satte heller ikke opp det kjennetegn at man skulle være «bibeltro» eller ikke; men at vi skal kjennes på gjerningene. Dvs deltagelse og praksis er det primære: Det finnes nemlig ikke mer kjærlighet, omsorg og solidaritet enn det som realiseres. Ref. den barmhjertige samaritan. Gjennomgående viser Jesus en sterk tro på mennesket, men menneskets iboende potensiale kan lett hemmes eller ødelegges av autoriteter som helst vil ha kontroll på hva som skal få passere som rett og galt gjennom selektiv henvisning til hellige skrifter. En holdning som lever i beste velgående også i dag. Men i Lukas 12 sier dog Jesus det direkte: «Og hvorfor dømmer dere ikke ut fra dere selv om hva som er rett?» Forholdet til medmennesket er m.a.o. også samtidig forhold til Gud selv. Det handler om å gå ut i livet og der erfare hva kjærlighet, nåde, rettferdighet og respekt er. Og fra det komme til et forståelsens steg nærmere Gud - som ER disse kvaliteter. Å vise nestekjærlighet er dermed ensbetydende med å realisere seg som Hans skapning.

Fortellingenes og lignelsenes opprinnelige funksjon var å muntlig formidle innsikter via indre bilder fra sjel til sjel, og slik skape et tynt omriss om det uutsigelige: Ordene og symbolene tegner med lett hånd en tynn, knapt synlig linje som «omslutter» det uutsigelige. Bare for at vi skal forstå LITT mer. Apropos: Den bedrevitenhet og ortodoksi som finnes blant kristne finner man for øvrig ikke blant jøder; der lever forskjellige tolkninger godt sammen, side ved side.

Anthony Giddens definerer fenomenet fundamentalisme presist: «Fundamentalisme er tradisjon under beleiring. Nettopp dette, ortodoksi og krav om «bibeltroskap», har dessverre fått flere redelige og søkende til å nøle og sågar rygge fra diverse trosmiljøer. Man avstår fra å tro på eksistensen av en i praksis selvmotsigende, forenklet og humørsyk gud som bryter med den kjærlighetserfaring og det intellekt som menneske nettopp skal ha fått av den Gud som forkynnes. Det finnes som kjent langt fler bilder og tolkninger av hva ordet "Gud" innebærer en antall religioner generelt eller kristne oppfatninger spesielt. Den trosvisses krav om alt eller intet resulterer i nettopp intet for mange: Ærlig tro går alltid hånd i hånd med sin tvilling ærlig tvil: I lys av den forkynnelse man kan møte, så håper flere forståelig nok i det stille at en slik gud har mer orden i sysakene i himmelen enn hva forholdet har vært og er her på jorden; den historiske virkeligheten her er den øverste referanse. Sannheten, som da er denne gudens kvalitet, opptrer nemlig tydelig nok både motsigelsesfullt og i utakt med Kristus´ handlende nærvær.

Det er selvsagt ikke snakk om å overta Guds trone og Hans stilling, men om å være modig til stede i livet. Om å ta myndig eierskap over eget liv; overta det ansvar og den frihet som Kristus påpeker som skapningens kjennetegn. Stå opp, ta din seng å gå: Ut i den virkeligheten som kan skremme og kanskje frata deg motet. Men det er nettopp det siste livsfiendtlige her som Kristus er motkraft til: Motet til å være menneske underveis gis gjennom troen på Ham. Ingen kan heretter legitimt stille seg mellom deg og Gud. Som en skrev: Gjør som Gud: Bli menneske! 

Her på jord er det vår skjebne å vandre i tro og ikke i beskuelse. I inkarnasjonen har Gud illustrert Hans allerede iboende «nervetråder» i menneskets og jordens legeme. Gud krever ikke at vi skal ofre fornuften på troens alter, og det er viktig å erindre at det er Kristus som gledes eller rammes av det jeg gjør med mitt medmenneske. Nådens virkning gjør oss ikke til tilskuere til frelse og Guds verk, men til aktive deltagere. I nattverden kommer vi dermed aldri med annet enn oss selv: Der møter vår historie Guds historie: Vår biografi omfavnes av Guds. Det finnes derfor to posisjoner hvor absolutt alle er like: I synden og i nåden. Viser for øvrig til mitt forrige innlegg.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt