Neroiske tilstander eller bibeltekster som påskudd for å forsvare seg mot friheten?

Greta Aune Jotun skriver grepet og alarmerende om «regnbuefalsum og neroiske tilstander». Det hun erfarer er rystende nok ingen drøm, men den påtrengende virkeligheten som tydelig nok illustrerer et land i forfall. På den ene siden deler jeg dog hennes syn på at det kun finnes to kjønn og ser med sterk skepsis på kjønns- og seksualpolitisk agitasjon i barnehaver og barneskoler. På den annen side har også jeg etter lange prosesser kommet frem til det standpunkt at lesbiske og homofile har all legitim rett til å leve ut sin kjærlighet. Det handler nemlig ikke om hvem man har sex med, men om hvem man elsker.

Det er for det første overhodet intet som skiller mellom hetero- og homoseksuelle hva gjelder hvordan man bidrar i samfunnet eller spørsmål om moralsk karakter. Og det er for det andre dessverre en kjent sak at heteroseksuelle i høyeste grad kan leve ut sin seksualitet på krenkende og destruktive måter. Videre: En normalitetsnorm, som enkelte kan vise til, faller på sin egen urimelighet: Flertallet har som kjent ingen rett til å definere hva som er moralsk legitimt og rett når det gjelder det genuint menneskelige: Skiller man seg ut fordi man f.eks. er aseksuell, uvanlig lang, har psykiske utfordringer, er uvanlig hjelpsom og hyggelig, er venstrehendt osv, så er det like lite galt som det å være lesbisk eller homofil. Menneskelig og etisk sett kan faktisk intet være moralsk galt eller rett ene og alene fordi en autoritet hevder dette. Etikken og troslæren er to sider av samme sak; og beriker hverandre gjensidig: Om påbudene i en kristen hellig skrift ikke skal være helt vilkårlige må det finnes en eller annen årsak i Kristus som de bunner i. Og hva gjelder kristne hellige skrifter, så er nettopp Kristus qua Guds sønn referansen; dvs alt skal ha sitt utgangspunkt og filtreres gjennom Ham som er livsnavet; som videre består av kjærlighet, nåde og rettferdighet. Man bør stille spørsmålet om hvorfor homoseksualitet i trygge rammer skal fordømmes - og faktisk ha rett til å forvente et rasjonelt og godt svar her.

Det argumenteres ikke sjelden med at de andre i debatten om dette styres av følelser og manglende legitimitet hva gjelder kristen tro. Men dette gjelder begge sider, i tilfelle. Noen kan lett mene å påvise hvordan den andre styres av følelsene og subjektivitet i debatten, mens man selv altså er det hederlige unntaket og helt fri fra disse helt menneskelige faktorer; og kan således fritt argumentere fornuftig, objektivt og saklig.

Greta Aune Jotun viser til den meget lærde Paulus´  ytringer i 1. Romerbrev. Men her møter vi kaskader av kategoriske og generelle fordømmelser, som flere kristne gjennom historien tankeløst og «bibeltro» har tatt bokstavelig. For så å føre det blindt inn i egne sosiale kontekster, og videre benyttet som legitimering av grov forfølgelse og trakassering av annerledestenkende. Eksempel på en sveipende grov generalisering om en gruppe mennesker fra Paulus i nevnte brev:

De er fulle av all slags urett, umoral, grådighet og ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet. De farer med sladder og baktalelse, hater Gud, bruker vold, er overmodige og brautende, de pønsker ut ondskap og er ulydige mot foreldrene, de er uforstandige, upålitelige, ukjærlige og ubarmhjertige. Men ellers er de ganske greie. 

Det handler for den kristne alltid å se mennesket bak masken; vel vitende om at enhver er skapt av Gud og at vi er søstre og brødre. Også de vi ikke sympatiserer med og ikke liker. Uten at dette selvsagt skal gå på bekostning av hva som er rett og galt ut fra Kristi kjæørlighet og nåde. Den som her er rystet over min frihet til teksten her, kan ikke være særlig bevisst egen subjektivitet hva gjelder tekster i bibelen. Det finnes en rekke normative påstander om det menneskelige i bibelen som man av gode grunner ikke lenger følger.

Ble de hellige skrifter først gitt som middel til å nå Gud, så blir de ofte i dag dessverre brukt for å diskvalifisere andre. Jesus sier sitt enkle "Følg meg" og peker ut den veien vi skal gå; ikke sitte å stirre henført på fingeren som peker og dyrke den. Heller ikke måle og dyrke Hans spor i sanden, men modig reise seg å gå den veien de retter seg. Han kaller dette for etterfølgelse. Modellen er Hans eget liv: "Jeg er veien". Gud skal m.a.o. ikke være en projeksjon, men ønsker menneskets frie gjensvar; ikke lydig underkastet, skremt, engstelig eller naivt klyngende som et lite barn som ennå ikke er kvitt sitt sugebehov. Gud ønsker det frie mennesket, vennskap og nærvær: Troen har sin basis idialog og gjensidighet. Møte, dialog, frihet, ansvar og valg. Gud er virkelig intet objekt for menneskelig kunnskap og kontroll, men invitasjon til tillit foran et lyst mysterium: Våg å vær menneske. Tro på deg selv, fordi Gud tror på deg. Kjærlighetens gjerninger er viktigere enn alle ord: