Spaltist Hilde Frafjord Johnson

Tidligere spesialutsending for FN

Full krise i Mali

Det er lett å glemme at Malis fall startet med oss – og ­bombingen av Libya.

Publisert: 28. jul 2020  /  872 visninger.

Mali er i krise. I går hadde vest-afrikanske statsledere toppmøte om situasjonen. Den er meget alvorlig. Et team på fire presidenter fra nabolandene besøkte­ ­hovedstaden Bamako sist torsdag for samtaler med regjering og opposisjon for å løse krisen. Det er fare for at det en gang så fredelige landet kan ende i ny konflikt.

Kokepunktet 

Fra før er Nord-Mali hjemsøkt av et ekspanderende terrornettverk, der ISIL-tilknyttede Islamic State in the Greater Sahara og Al Qaida begge opererer med stadig større slagkraft. De kan nå utnytte situasjonen.

Covid-19 ekspanderer også, med stadig nye smittetilfeller. Men det har ikke stanset titusener på titusener av demonstranter som har vært ute i gatene og krevd ­president Ibrahim Boubacar Keitas­ ­avgang. De har også angrepet kringkastingsbygget og parlamentet. Flere titalls demonstranter er blitt drept av sikkerhetspolitiet og internett er periodevis stengt.

Demonstrantene er blitt mobilisert av den mest prominente imamen i Mali, Mahmoud Dicko. Den tidligere allierte av presidenten hadde fått nok. Omfattende korrupsjon, omstridte valg i vår, mang­lende sikkerhet, der jihadistene har fått for lett spillerom, og dårlig håndtering av pandemien er anklagepunktene. Det har brakt landet til kokepunktet.

Presidenten ut 

Presidenten har svart med å innfri et viktig krav, å oppløse grunnlovsdomstolen (som annulerte 5,2 prosent av stemmene, slik at presidentens parti fikk ti flere representanter i parlamentet). Men dette var ikke nok for Mahmoud Dickos 5. juni-bevegelse ­(såkalt M5-RFP, Mouvement du 5 Juin – Rassemblement des Forces Patriotiques, etter ­datoen for de første protestene). Han har fått støtte av de fleste opposisjonspartiene i Mali. Meldingen til de vest-afrikanske lederne var klar: Han gir seg ikke før president Keita går av.

M5 krever en ny overgangsregjering og en komité for å etterforske drapene på sivile i forbindelse med protestene. For ECOWAS, den vest-afrikanske samarbeidsorganisasjonen, er kravet om presidentens avgang uakseptabelt. Keita er lovlig valgt, har fullført en president­periode på fem år og er midtveis i sin andre.

Fra før hadde Nigerias tidligere president Goodluck Jonathan meklet og bedt Keita sette sammen en regjering for ­nasjonal enhet basert på en ny makt­deling, men opposisjonen avviste også dette. De ville ha presidenten ut. Hva de regionale lederne gjør nå gjenstår å se.

Brennpunktet Sahel

Islamistene har overtatt kontrollen over store deler av det nordlige Mali. Landets svake hær har hatt lite å stille opp med. Heller ikke franske sikkerhetsstyrker og amerikansk militærhjelp har vært i stand til å hindre det.

En fredsavtale er i liten grad blitt fulgt opp, tross en fredsbevarende operasjon fra FN. Terrornettverkenes operasjoner har også spredt seg fra nord-Mali til ­nabolandene Burkina Faso og Niger, med store konsekvenser.

I grenseområdet er hundretusener av mennesker tvunget på flukt, med påfølgende humanitær krise. Sahel er blitt et brennpunkt.

Norsk misjonær 

Som utviklingsminister ble jeg glad i Mali. Et stabilt sam­arbeidsland for norsk bistand med relativt godt styresett og presidenter en samarbeidet godt med. Norsk misjon jobbet uforstyrret i det tolerante, muslimske landet i årevis.

Den eneste bekymringen var uroen med tuaregene i nord. Nomadefolket på kamel- og hesterygg ble marginalisert og grep tidvis til våpen. Det var en norsk misjonær, Kåre Lode, som forhandlet fram en fredsavtale i 1996. Den resulterte i Fredsflammen i Timbuktu, der alle innsamlede våpen ble brent, et monument som fortsatt står der over en forgangen tid. Det bålet har for lengst sluknet.

Startet med oss 

Det er lett å glemme at Malis fall startet med oss – og bombingen av Libya. Etter drapet på Gadaffi i 2011 flyktet mange av sikkerhetsstyrkene til ørkenen, over 1.000 var maliere. De dro over grensen til hjemlandet med våpen, og sluttet seg til de mest militante tuaregene i nord som kjempet for områdets uavhengighet. De utgjorde kjernen i samarbeidet med terrorgrupper og -nettverk. Dette, kombinert med militærkuppet i Bamako i 2012, satte det hele i gang.

Lederne i regionen er redd for at den politiske krisen i Mali skal svekke kampen mot terror ytterligere. Det er det all grunn til. Terrornettverkene vet å utnytte kaos. Og da kreves det nok mer enn ­opposisjonskritikk og vasne kompromisser for å redde en sittende presidents skinn.

3 liker  

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere