Ønsket om å bli forstått i beste mening.

Antakelig ikke. En slik innrømmelse av å ha tatt feil i en politisk sak av betydning,  ville nok ikke bare fremstå som naiv og oppsiktsvekkende. Den ville høyst sannsynlig også blitt ansett som en bekreftelse på at vedkommende parti sliter med  et medlem som ikke helt har skjønt politikkens logikk, ei heller dens uskrevne regler.

For den norske politiske virkelighet er vel som andre politiske virkeligheter: Den inneholder politikere som daglig kjemper om makt, innflytelse og velgergunst. Politikere som nærmest er programforpliktet til ikke å være enige om noe som helst av hva deres politiske motstandere måtte ytre eller mene.

Det ligger i politikkens natur å dyrke uenighet. Selv om det ofte kan bety, at man må si seg uenig i sakens realiteter, og i sakens faktagrunnlag. Og hvis det ikke er mulig? Ja, da er siste utvei for å få markert uenighet, å tolke sine politiske motstanderes synspunkter i verste mening.

Et illustrerende eksempel på det siste – om å tolke sine politiske motstandere i verste mening - kan hentes fra mang en aktuell politisk debatt. Saken om å hente hjem til Norge noen av de mest sårbare barn fra Moria-leiren i Hellas er en av dem. I utgangspunktet kunne det se ut som både regjeringspartiene og opposisjonen var villige til å hente hjem noen av barna – på visse betingelser. Men, så snart man begynte å tolke og definere noen av de rettspolitiske betingelser som burde være på plass før hjemhenting kan skje, florerte fort insinuerende beskyldninger. Beskyldninger om manglende politisk empati, snever juridisk tolkning av begrep og uttrykk, manglende politisk vilje, og manglende forståelse for hva en god og rettferdig praktisering av menneskerettighetene krever av politisk mot og handling.

Det må være helt fair å markere uenighet om hvilke politiske og rettslige betingelser som må være på plass før man henter et mindre antall barn hjem til Norge. En helt annen ting er å tillegge sine politiske motstander mindre humane motiver, større kynisme, og en sviktende etisk forståelse, ene og alene fordi man velger å tolke motstanderens motiver og bedømming av sakens realiteter annerledes enn det man selv gjør.

I politikkens verden må man kanskje venne seg til en form for uskyldig eller taktisk uredelighet? «Privat er vi gode venner, og vi forstår hverandre godt» kan man ofte høre politikere si, når de uttaler seg kameratslig om sin omgang utenfor den politiske arena. Og godt er det. Men overfor velgerne kan selv uskyldig eller taktisk uredelighet undergrave tillit og troverdighet.

Antakelig lever politikken best, og høster størst oppmerksomhet når politikeren selv, og de mange politiske kommentatorer som formidler den, oppfatter politiske utsagn og begrunnede standpunkt, i verste mening. Det er jo selve scoopet, å avsløre politikerens taktiske (uredelige) spill, og hans egentlige beveggrunner for at han sier det han sier. Politiske motsetninger pirrer dessuten velgerens og leserens nysgjerrighet og interesse. En politiker som aktivt søker etter enighet på grunnlag av sakens realiteter og faktagrunnlag, og som attpå kan komme i skade for å si, at min politiske motstander kan ha like edle, humanistiske og rettferdige motiv som jeg selv og mitt parti har, vil antakelig ikke møte ovasjoner blant partifeller.