Gudsbilde og veien til frelse

Jeg har fulgt med på artikler og debatt rundt biskop Nordhaug sin nye bok om frelse og fortapelse, og jeg synes på mange måter det er bra at noen våger å løfte frem temaet. Det er altfor alvorlig til bare å overlate til den enkeltes følelser.

Derfor vil jeg også gjerne kommentere et par ting fra denne debatten. For det første synes jeg det er leit at noen av de som skriver får det til å høres ut som om kristne tviholder på fortapelsen og nærmest ønsker at mennesker skal gå fortapt. Selv har jeg ingen problemer med å være enig i Halvor Nordhaug sin bønn om at alle mennesker må bli frelst. Ingenting ville glede meg mer enn om det viser seg at Gud har en plan som vi ikke forstod. At Nordhaug skriver at Bibelen åpner for at det kan finnes en vei til frelse for dem som aldri har hørt evangeliet, er ikke noe annet enn det de fleste av forkynnerne på bedehus og leirsteder forkynte da jeg var ung. Men de sa samtidig at vi er bundet av Guds ord om å forkynne for alle folkeslag, fordi Gud ikke har gitt oss noen annen vei til frelse enn gjennom troen på Jesus Kristus. Det er dette den kristne kirke må forholde seg til som sitt oppdrag og mandat. Bare Jesus frelser! Uavhengig av religion, geografi, etnisitet, livsførsel osv.

Dette fører meg til mitt neste punkt. Jeg synes ikke Nordhaug er tydelig på om han mener at det er opp til oss å avgjøre om Gud er rettferdig eller ikke. Han skriver at det ikke er rettferdig om geografi skal avgjøre menneskers frelse. Umiddelbart høres det både godt og rett ut, men er ikke dette et spørsmål som snur ting på hodet? Bibelen sier at Gud er rettferdig. Det er altså ikke vi som avgjør om Gud er rettferdig eller ikke. Det er ikke vår jobb å tilpasse Guds Ord etter hva vi opplever som rettferdig.

Jeg leser og hører oftere og oftere mennesker som uttrykker at «slik er ikke min Gud», eller «en slik Gud kan ikke jeg tro på». Ja, jeg har sikkert kommet til å si det selv også. Og la meg presisere at jeg absolutt mener at vi skal søke å finne ut mer av hvem Gud er, hele livet. Og at jeg selv ofte strever med mitt Gudsbilde, som lett preges av ulike erfaringer i livet. Men hvilken rett har vi til å begrense Gud ved å snakke om hvordan Gud må være for at vi skal tåle ham? Jeg har forsøkt å forklare og bortforklare hendelser i livet, og beskrivelser av Gud, mange ganger. Men så langt i livet har jeg landet på at jeg er glad for at jeg får tilbe en uforståelig og uforklarlig Gud. En Gud som ikke blir til av mine tanker eller ønsker, men en Gud som jeg er blitt til ved.

Vi er forpliktet på den helhetlige bibelske åpenbaringen av Gud, la oss derfor være bevisst på hvem som har definisjonsmakten.

Jeg vil gjerne være med å drøfte hvordan vi kan forkynne et sant Gudsbilde inn i vår tid, uten å skape unødvendige barrierer. Men jeg vil ikke være med på å definere rettferdighet ut fra menneskets begrensede kunnskap og innsikt. Jeg vil ikke tilbe en Gud som jeg kan forstå fullt ut, eller som jeg er enig med fullt ut. Jeg kjenner meg selv for godt til å kunne ønske det.