Jeg får ikke sove

jeg har lest om

de mange døde i Guayaquil. Journalistene

våre sykehjem. Jeg har alltid arbeidet med gamle mennesker. Jeg kjenner deres lengsler, deres stolthet. Alt de fikk til. De skal ha vår beste omsorg.

det handler om død og jeg får ikke sove

det handler om livet vårt. Skal vi helst ikke møtes?

med eller uten maske?

barna våre? Hvordan tar vi oss

av barna våre?

Jobbene våre, hva skjer?

Ustoppelig støy fra en amerikansk president. Amerikanere som kjøper våpen, amerikanere i matkøer. Amerikanere som dør.

reportasjer fra byer i Europa jeg kom til å elske. Det er så uendelig trist. Dette er mine folk. Jeg kjenner fortellingene.

Vi trenger mat - og mennesker som skal komme hit fra så mange land på slavekontrakter for å høste. Ja,jeg føler skam. Alle disse flittige hender. De har vel også sine hjem?

der ville komme en tid da matprodusentene flytter inn i palassene. Og pengeflytterne plasseres i skur. Jeg kan ha drømt det.

flyktninger. Flyktninger. Og Middelhavet. Middelhavet som jeg har krysset i lykkerus.

jeg elsker å fly, men ser for meg at flyene ikke letter igjen. De er for farlige for miljøet. Jeg blir urolig for alle jeg kanskje ikke ser igjen

de store cruiseskipene. Nei, vi vil ikke ha dem. Vi vil ikke se Venezia, Barcelona, Roma, Bergen overbelastet og døende. Disse byene skal være det de er: storslagne!

Byer er ikke bombet. Ikke Atombomber, ikke napalm eller hydrogen. Bare et virus.

Og det daglige. Regnskapskontoret som fortsatt jobber med fjoråret - og som koster mer for timen enn jordbærplukkerens dagslønn

nei, jeg sover ikke om nettene.

Jeg leser om Albatrossen som kan fly i åresvis uten å lande. Bare når den skal hekke må den lande. Titusener av dem havner i garnet til trålerne.

Helst ville jeg leve som en Albatross.

Bare såvidt bevege vingene for å seile videre, lydløst..evig speidende, etter nye muligheter

eller bare stillheten her oppe. Og trålerne der nede.