Roald Iversen

22

Om å være leder i Den norske kirke

Den norske kirke (Dnk) er med sine 3,8 millioner medlemmer, landets desidert største medlemsorganisasjon. Dnk har ikke som formål å skulle levere størst mulig økonomisk overskudd hvert år, slik mange andre private organisasjoner har, men å stå til tjeneste for det norske folk i gode og onde dager.

Publisert: 14. apr 2020

Ledere i Den norske kirke - folkekirken

Den norske kirke er en folkekirke, også etter at den for tre år siden definitivt opphørte å være en statskirke. De som har fått som oppgave å lede denne kirken, har fått det på grunn av et kall om å følge i fotsporene til en jøde som vandret rundt i Galilea og Samaria og Judea for to tusen år siden og som var opptatt av å forkynne det han kalte Guds rike. Å lede denne store ideelle organisasjonen er ingen enkel oppgave, ikke på noe nivå.

Kallet til å lede er dels et ytre kall, organisert demokratisk gjennom rådslinjen: sokneråd, fellesråd, bispedømmeråd, Kirkerådet, Kirkemøtet og alle administrative funksjoner som hører til; dels et indre kall, organisert gjennom embetslinjen: sokneprester, proster, biskoper. Dette betyr ikke at de som tar på seg lederoppgaver i rådslinjen ikke har et indre kall som grunnlag for sin tjeneste, de også. De aller fleste, sannsynligvis alle, har det. Likevel har embetslinjen lenge vært den viktigste lederlinjen i Dnk. Her vil jeg si noe om å være leder i denne linjen, før vi får en lederlinje i Dnk og ikke lenger to, som nå.  

Kritikk av ledere i Dnk er nødvendig

Først: Kritikk av ledere er nødvendig. Min erfaring er, dessverre, at mange ledere i Dnk, på flere nivåer og i begge linjer, i liten grad gjør seg mottakelige for kritikk. Jeg tenker at det er viktig at kirkens ledere, særlig de som er toppledere, ikke bare omgir seg med rådgivere som støtter dem, men også med rådgivere som virkelig kan utfordre dem. Kritikk av kirkeledere er ikke det samme som å si dumming til dem. Det er ikke å være slem. Det er en måte å gi lederen mulighet til å tenke grundigere gjennom grunnlaget for sine beslutninger.

Min erfaring er at dette i liten grad organisert i Dnk, og det bekymrer meg. Jeg ser konturene av et mer autoritært lederskap, og jeg liker ikke det jeg ser.

Et eksempel på dysfunksjonell ledelse

Et eksempel på dysfunksjonell ledelse fra embetslinjen, er tidligere preses´ reaksjon på kritikken mot biskopenes dåpsbrev. Preses avviste alle faglige innvendinger mot dåpsteksten og etterlot et inntrykk av alle prester burde slutte opp om den, ganske enkelt fordi det var biskopene i Dnk som hadde forfattet den gjennom en brainstorming i et bispemøte.

Denne reaksjonen kan man se som et utrykk for en autoritær autoritet: ”Gjør det vi sier fordi det er vi som sier det”.

Isteden skulle biskopene tilstrebe å framstå som en autoritativ autoritet med større faglig tyngde (som man kan søke støtte til utenfor bispekollegiet, hvis man vil) og med større bevissthet på at bispeembetet i vår kirke er et forkynnerembete: ”Dette er det vi anbefaler at dere gjør i lokalmenighetene, av følgende gode grunner…” (som er listet opp). Det er viktig at ikke ledere mister kontakt med dem de skal lede, og det er viktig å forstå at Dnk ikke er en militær divisjon som kan basere sin ledelse på å gi ordrer.  

Forventninger til kirkeledere

Av en biskop i Dnk, som jo ikke primært har fått stillingen på grunn av sin teologifaglige kompetanse, men av andre gode grunner, forventer vi at han og hun har tenkt gjennom inskripsjonen på Apollontemplet i Delfi: Kjenn deg selv. Ikke bare sine egne sterke sider, men også sine egne begrensninger. Gjør man det, kan det føre til at man lytter med større ydmykhet til kritikk som kommer, og bruker den til å bli en bedre leder. En leder skal gjennom sin praksis vise at han og hun selv arbeider mot det målet som hans/hennes organisasjon har som oppgave.

”Vær fast der du må, fleksibel der du kan, og i alle avgjørelser bruk både hodet og hjertet!

Saklig kritikk kan møtes på bedre måter enn det tidligere preses demonstrerte da kritikken mot biskopenes dåpsbrev kom opp. Jeg vil ikke på noen måte framheve meg selv som leder, jeg har ingen grunn til det, men jeg tror jeg gjorde noe lurt da jeg begynte som mellomleder (prost) i Dnk. Jeg sa til mine medarbeidere: ”Hvis jeg gjør noe som dere ikke synes er bra, si det til meg. Hvis jeg skulle gjøre noe som dere synes er flott, si det til andre!”

Det benyttet de seg av. De visste hele tiden hvor de fant meg og hvor de hadde meg.

Jeg laget meg også et motto: ”Vær fast der du må, fleksibel der du kan, og i alle avgjørelser bruk både hodet og hjertet”.

Noen kirkeledere har levd etter et motsatt motto: ”Vær fast hvis du kan, fleksibel hvis du må, og that´s it”.

Jeg minner om at å være kritisk (fra det greske verbet krinein) ikke betyr å være frekk eller slem, men om å oppøve evnen til å skjelne mellom det som er viktig og uviktig. Reaksjonen på biskopenes dåpsbrev skapte en situasjon hvor kirkens preses og andre biskoper kunne ha vært ”fleksibel”, men valgte å være ”fast” (alle biskopene stilte seg bak teksten).

Jeg kunne gitt mange andre eksempler på kirkelige ledelsesbeslutninger på flere nivåer som har vært svært emosjonelle og ikke så godt gjennomtenkte, og som mer enn en gang har resultert i brudd på Kirkeloven, Offentlighetsloven, kvalifikasjonsprinsippet ved tilsettinger og dårlig personalarbeid, beslutninger som har fått langt alvorligere følger for dem som ble rammet av dem, enn en lite gjennomarbeidet tekst fra Bispemøtet fikk for biskopene. 

Men det får bli en annen gang.   

Roald Iversen, PhD i teologi, tidligere prost i Nidaros bispedømme

 

 

5 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere