Verdidebatt

Når asylpolitikk river en familie i stykker

«Akale» fra Etiopia er internert på Trandum. Han skal sendes ut. I en leilighet i Oslo sitter hans høygravide kone og deres fire år gamle sønn. Gutten og det ufødte barnet er de store taperne i vår strenge, men «rettferdige» asylpolitikk.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Av Trude Hellesø, styremedlem i Mennesker i Limbo

VG skriver 18. mars at politiets utlendingsenhet (PU) løslater i overkant av ti personer fra politiets utlendingsinternat på Trandum på grunn av den pågående situasjonen rundt koronaviruset.

Ifølge politiet gjelder dette utlendinger som har liten eller ingen straffehistorikk og som det ikke er mulig å uttransportere, blant annet på grunn av færre flyvninger og innreiserestriksjoner i ulike land.

Hvilke personer som er løslatt er usikkert.

Det som derimot er sikkert, er at «Akale» ikke er blant dem. Han befinner seg fortsatt på Trandum, og er i en fortvilet situasjon.

I en toroms leilighet på Sagene bor «Abebe» og hennes fire år gamle sønn alene. «Abebe» er høygravid og skal føde om kort tid. Et av de største øyeblikkene i livet kan hun ikke dele med mannen sin, kanskje må hun også føde alene.

«Akale», snart far til hennes to barn, har siden februar vært internert på Trandum.

«Akale» kom til Norge fra Etiopia i 2003 og «Abebe» i 2002. Men det er bare «Abebe» som har fått oppholdstillatelse i Norge.

Seint på kvelden 19. februar i år kom tre politifolk på uanmeldt besøk til familiens leilighet. Sønnen hadde nettopp sovnet ved siden av sin far.

«Abebe» beskriver følelsesladet hvordan hun forsøkte å beskytte gutten da politiet kom for å hente mannen. Hun er glad for at hun klarte å skjerme sønnen da «Akale» ble påsatt håndjern av politiet og ført bort.

For «Abebe» var dette dypt sjokkerende, og like etter måtte hun slutte på skolen på grunn av konsentrasjonsproblemer.

«Barn glemmer ikke. Han er urolig, gråter mye og er veldig lei seg. Hver dag spør han etter faren sin, han er redd for at politiet skal komme tilbake. Staten ødelegger barna våre, de skiller far og sønn. Jeg er bekymret for om gutten min er skadet for resten av livet. Jeg forteller ham om og om igjen at faren hans ikke er en kriminell, men derimot en politisk aktivist fra Etiopia som måtte flykte og som har hatt Norge som sitt hjemland i over 17 år».

Familien har få nære slektninger i nærheten. Høygravid og med ansvar for en liten gutt er ikke livet lett for den unge moren. «Abebe» er bekymret for mannen sin som tilbringer dagene i uvisshet på utlendingsinternatet. Hun vet også at han er engstelig for henne og sønnen.

970 norske barn blitt berørt av utvisningsvedtak de siste fem årene fordi enten mor eller far har brutt utlendingsloven (NOAS).

Bak tallene er det sterke historier om familier som er blitt splittet, barn som er vitne til at mor eller far bokstavelig talt blir revet vekk fra dem midt på natta. Barn blir påført unødvendige traumer som de må leve med resten av livet.

4. mars lanserte NOAS og Redd Barna en rapport om «Barnets beste i utvisningssaker». Ifølge rapporten er det grove mangler i UDI sine vurderinger, foreldre utvises uten at hensynet til barnets beste har vært utredet nok.

I rapporten kommer det fram at det i liten grad innhentes opplysninger om barnets situasjon, tilknytningen til forelderen som skal utvises, og omsorgsevnen til den gjenværende forelderen. Videre står det i rapporten at UDIs vedtak består i stor grad av standardisert tekst, uten konkret informasjon om barnets situasjon eller hvordan barnet påvirkes av atskillelsen fra en av sine foreldre, skriver NRK.

Politisk seniorrådgiver i NOAS sier til NRK at «konsekvensene er jo at det kan skade barnet at mor eller far blir utvist uten at norske myndigheter har innhentet informasjon om hvordan barnet har det».

Spørsmålet da blir jo om disse barna i det hele tatt har noen rettssikkerhet. Og gjelder ikke FN’s Barnekonvensjon for dem?

Konsekvensene for den etiopiske familien på Sagene er allerede blitt store, tapet og sorgen enda større.

«Abebe» ser ned i gulvet og sier stille, «jeg er helt alene, men jeg er sterk, vet du. Jeg må være sterk for sønnen min, han har bare meg nå».

Akale og Abebe er fiktive navn. Vårt Land kjenner identiteten deres.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt