Om religionsredaktør Gjøsund og hva biskoper bør skrive

Religionsredaktør Gjøsund kommenterer i Vårt Land for 25. mars biskop Veitebergs positive omtale på hennes Facebookside av et innlegg fra prof Moxnes om bibeltroskap. Hans hovedanliggende synes å være at «kirkens ledere bør vise at det er mulig å være tydelige på sitt syn og samtidig respektere andre som står for det motsatte».

Dette minnet meg om en debatt jeg sommeren 2017 hadde med biskop Nordhaug. Utgangspunktet var hvilken funksjon klubben Velferden har spilt ved bispeutnevnelser. Nordhaug kom da med meget friske karakteristikker av meg. Nedenfor står utdrag av et oppsummerende innlegg fra meg, som hadde overskriften ‘Biskoppelige amatørdiagnoser som debatt-triks’ Det ligger fortsatt på Verdidebatt. Nordhaugs innlegg finnes under hans ‘kommentarer’.

I en epostutveksling med Gjøsund konkluderte jeg slik; Gjøsund kommenterte aldri dette:

«I et mer overordnet perspektiv dreier dette seg om mer enn helt vanlige spørsmål om debatt og debatt-teknikk. Nordhaug er ikke bare
biskop, men visepreses, og dermed en av de viktigste talspersonene for
Den norske kirke. Da må listen legges høyt. Det kunne lett blitt
skandale dersom Nordhaug i et større forum og overfor en tyngre
motstander hadde brutt debatt-regler på denne måten.

Det er i dette perspektiv jeg kalte det innlegget som aldri ble
trykket eller lagt ut på verdidebatt, for 'Debattredaktøren som
gjeter'. Jeg skulle mene at et viktig aspekt ved din rolle er særlig
årvåkenhet når bjellesauer går over streken?»

Jeg kan om ønskelig legge ut det innlegget man ikke ville publisere. Men i denne omgang får det klare seg med utdrag av mitt innlegg om biskoppelige amatørdiagnoser:

«For en drøy uke siden debatterte jeg med biskop og vise-preses Nordhaug bl a angående klubben Velferden. Jeg er kommet i ettertanker om at hans brudd på saklighetsnormer bør lede til etterutdanningstiltak fra preses. Debattredaktøren bør inntil videre innta en overordnet gjeter-rolle i forhold til denne sjefs-hyrden.

Paranoia som personangrep. Allerede i hans første innlegg ble jeg søkt parkert med en diagnose, som sto i overskriften, 'paranoia', ifølge innlegget endog 'i særklasse'. Definisjonen i Store medisinske leksikon er ikke småtteri: «Paranoia, en form for alvorlig psykisk lidelse (psykose) preget av systematiserte, fast forankrede vrangforestillinger som gjerne utvikler seg langsomt. Vrangforestillingene er begrenset til et bestemt felt, og utvikler seg sjelden videre (monosymptomatisk). Personen kan derfor ofte fungere upåfallende så lenge den isolerte vrangforestillingen ikke utfordres.»

Når Nordhaug i et senere innlegg omtaler mine synspunkter som konspirasjonsteorier (igjen i en overskrift) er vel ikke det så galt, isolert sett. Sett i sammenheng med avslutningen av innlegget er det imidlertid langt mer problematisk: «Den som leter etter konspirasjoner vil bli bare sterkere i sin tro dess mer man blir imøtegått.» Utsagnet er rimeligvis myntet på meg, fordi han fortsetter: «Jeg tror derfor det er liten hensikt i å fortsette denne diskusjonen, og ønsker Jordell … en god sommer.» Siktemålet er her å frakjenne meg rasjonalitet, og igjen forbinde meg med paranoia, jfr følgende (riktignok bare fra Wikipedia): «Begrepet ‘konspirasjonsteori’ blir vanligvis brukt av akademikere og i populærkulturen til å identifisere en type folklore i slekt med vandrehistorier, som har visse typiske kjennemerker, da særlig en forklarende fortelling som er konstruert med bestemte naive metodologiske feil. Begrepet brukes også i nedsettende betydning til å avfeie påstått misoppfattede, paranoide eller ville rykter.»

'Reaksonær' som fordreining. Et beslektet fenomen, om enn mindre alvorlig, er det når Nordhaug omtaler mine referanser til norsk kirkeliv som 'et mørkt landskap av reaksjonære krefter'. Her blir jeg altså tillagt den oppfatning at jeg skulle mene at organisasjonene og MF er reaksjonære. Dette er ingen diagnostisering, men et forsøk på å plassere meg på en ytterfløy. Nå har det seg slik at jeg bruker uttrykket 'reaksjonær' nesten bare om min egen studentpolitiske aktivitet, som startet på MF, men som etter hvert ble utøvd i hva jeg nå ser på som foruroligende nærhet til Den konservative studentforening. Min unnskyldning var og er at alle gode og ikke fullt så gode krefter måtte stå sammen og sloss mot marxist-leninistene. Angående reaksjonære i kirken: Dersom det fortsatt er slik at noen av organisasjonene ikke har gitt kvinner stemmerett, eller adgang til lederverv, ville jeg nok overveie uttrykket. Ellers ikke.

Forbausende detaljeringsgrad. Angående konspirasjoner går Nordhaug forbausende detaljert til verk, og tillegger meg en annen oppfatning jeg ikke har: «Men også Erling Pettersen, nylig avgått kollega i Stavanger, var med i Velferden i sin tid. Pettersen passer neppe inn i Jordells konspirasjonsteorier, med mindre han da måtte anta at Pettersen ble hentet inn som radikalt alibi.» […] jeg kan jo ikke dokumentere mitt avvik fra Nordhaugs forestillingsverden. For øvrig kan jeg jo leve med en beskyldning om å ha sans for Erling Pettersen.

En etterutdanningsoppgave for preses. Jeg lever godt med biskoppelige amatør-diagnoser. Men i løpet av min uke uten nett-tilgang har jeg kommet til at det ikke kan herske rimelig tvil om at biskop og vise-preses Nordhaug har syndet grovt mot elementære saklighetsnormer. Hvis han fortsetter slik, kan andre oppleve det tyngre enn jeg. Siden det er tale om synd, bør preses gripe inn, med tanke på at vise-preses ikke bør slippes løs på allmennheten uten etter forsøk på bot og bedring. Som pedagog har jeg en viss tro på etterutdanning. En mulighet er at hun hyrer Nordhaugs nære faglige kontakt filosofen Henrik Syse, til å gjennomgå Arne Ness' saklighetslære i særskilt manuduksjon av biskopen. En annen mulighet er at man avsetter noe tid på neste bispemøte til et kollokvium om hvordan man som biskop skal forholde seg i den offentlige debatt.

Debattredaktørens oppgave. Inntil videre har debattredaktøren i Vårt Land en rolle å spille. I avisen for 5. juli skriver han at på Verdidebatt «… har vi retningslinjer som at skribentene skal omtale meningsmotstandere med respekt, unngå personangrep, ikke fordreie andres meninger …». At jeg i to sammenhenger ble karakterisert med referanse til paranoia er klare uttrykk både for manglende respekt og personangrep. Å hevde at jeg anser store deler av norsk kirkeliv som reaksjonært, er en fordreining. Når en hyrde, endog en sjefshyrde, slik bryter retningslinjene, bør debattredaktøren tre inn som den som gjeter hyrdene. I denne saken gikk det så fort at debattredaktøren neppe fikk sukk for seg. Men inntil preses har redegjort for resultatet av etterutdanningstiltakene, bør han, hvis han får innlegg fra Nordhaug, gjøre som Riksrevisjonen gjør i noen sammenhenger, og innstille 'til observasjon'.»