Kan meninger være spedalske?

Utrop brakte den 11. mars nyheten om at SIAN-leder Lars Thorsen likevel skal holde foredrag på Deichman Majorstuen. Og i Klassekampen den 14. mars retter Joron Pihl krass kritikk mot bibliotekdirektør Knut Skansens tillatelse til SIAN-lederens bibliotek-foredrag. Pihl føyer seg inn i rekken av aktører som viser både forakt for Grunnloven og intoleranse for meningsmotstandere.

«Å bevare biblioteket fritt for hatytringer er et verdivalg. Det kan ikke reduseres til et rent juridisk eller administrativt spørsmål», ifølge Pihl. Pihl tar grundig feil. Dette er selvsagt et juridisk spørsmål: Å nekte noen å holde foredrag i et bibliotek er å bedrive grunnlovsstridig forhåndssensur.

Om bibliotekdirektørens henvisning til likebehandlingsprinsippet uttaler Pihl: «Hans argument om ‘likebehandling’ er retorisk, men ikke troverdig. Hvorfor vil han ‘likebehandle’ en kriminell aktør som Thorsen?» Jeg vil minne om at biblioteket som offentlig institusjon er lovpålagt å likebehandle borgere; likebehandlingsprinsippet har grunnlovsvern.

Dommen Pihl viser til, gjelder Thorsens angivelige overtredelse av straffeloven § 185, den såkalte rasismeparagrafen. Det er i strid med Grunnloven å ilegge en domfelt en tilleggsstraff på et senere tidspunkt enn domfellelsen. Kriminell eller ei, Thorsen har samme rett som andre til å ytre seg offentlig. Skulle han mistenkes for et nytt lovbrudd, må dette behandles i etterkant av den nye mulige lovovertredelsen.

Pihls ønske om at SIAN-lederens grunnlovsrettigheter skal krenkes, bunner i en særegen intoleranse for annerledestenkende. Riktignok er Thorsens foredrag, i likhet med Deichmans øvrige arrangementer, blitt avlyst grunnet coronapandemien. Dette er skjebnens ironi. Det ironiske består i at Thorsen og andre SIAN-aktivister behandles som om de var bærere av en «allmennfarlig smittsom sykdom», for å bruke smittevernlovens uttrykk. Pihl og hennes meningsfeller fremstiller Thorsen som moralsk spedalsk, som en som angivelig kan «smitte» andre med sin moralske fordervelse og som samfunnet derfor må beskyttes mot. Thorsen må jages vekk fra offentlige arenaer for å forebygge «spredning» av hans helseskadelige «hat».

Både Pihl og andre legitimerer gjerne fremstøtene for å innskrenke Thorsens ytrings-, demonstrasjons- og bevegelsesfrihet med henvisning til § 185. Hverken med hensyn til ordlyd eller praksis har denne paragrafen noen plass i et liberalt samfunn. Men det er ikke bare utformingen og anvendelsen som gjør denne loven uholdbar. § 185 er nemlig også egnet som et effektivt verktøy for stigmatisering. Den som er dømt (eller kanskje bare tiltalt) for brudd på denne bestemmelsen, blir sosialt brennemerket. Vedkommende får et stempel i pannen som «syndet» mot samfunnet. Slik kan maktpersoner og opinionsdannere ved hjelp av paragrafen utstøte moralsk «deformerte» som Thorsen fra fellesskapet, slik spedalske ble stigmatisert og utstøtt tidligere i historien.

Da SIAN søkte om å få demonstrere i Drammen, på Bragernes Torg, ble de tilvist en liten, avsondret halvøy av politiet. «Isolasjon» er tydeligvis det foretrukne også i møte med disse spedalske. Blir det neste at det opprettes en egen «leprakoloni» for SIANs representanter?

Ikke bare skal alles grunnlovsrettigheter respekteres. Ingen skal behandles som samfunnsskadelige smittebærere. For å sikre en liberal offentlighet med plass til alle bør Stortinget oppheve den repressive § 185 – en lov som også er et hensiktsmessig instrument for illiberale samfunnsdebattanter.

Innlegget er tidligere publisert i Utrop.

Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter, og én av to initiativtagere bak oppropet «Fjern 'Rasismeparagrafen'!» (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen)